Av og til dukker det opp noen litt merkelige plater i postkassen. En av de som har ligger i bunken på mitt hjemmekontor, er LPen «Candyprince» med det unge, danske bandet Boujeloud.
Selv kaller de musikken dansibel punkjazz, avantgardistisk formasjonsmusikk og spansk free-style rap, og melodiske utladninger i et kryssfelt av improvisasjon, grooves og catchy melodier.
Og jeg er ikke sikker på om jeg kan komme opp med noen bedre forklaring på dette fenomenet, etter å ha lyttet meg gjennom de to sidene på denne «picture-disken» noen ganger.
Ut fra coveret, ser det ut til at det er gitaristen Emil Palme som har komponert mesteparten av musikken, med hjelp av flere andre på noen av sporene. Men i bunn og grunn spiller det ingen rolle hvem som står ansvarlig. «Candyprince» er et kollektivt verk, som jeg hverken har sett eller hørt maken til de siste 100 årene.
Og musikken er akkurat passe avslappet og rufsete i kanten til at den blir sjarmerende og fri. Dette er et band som består av unge musikere, som gjerne møtes for eksempel på klubben 5e, og som utforsker de forskjellige musikalske stilarter uten respekt for skrevne konvensjoner. Her har ikke musikkteoretikerne en sjans! Her er det det en gjeng musikere som møtes og som «gir jernet».
Og det er tøffere enn toget, fra start til mål. Altsaksofonisten Xenia Xamanek Lopez og tenorsaksofonisten Mads Egetoft holder en slags styring på det hele, mens medmusikerne legger all energi til, og vi får en slags Sun Ra-stemning og tilnærming.
Dette er bandets tredje album, og selv om jeg ikke har hørt de to første, tror jeg rett og slett jeg vil anbefale dem. For ligger de i nærheten av den galskapen vi får høre på «Candyprince», så kan denne lurvete bandsammensetningen snart bli et klassisk, dansk band.
Det serveres elektronikk, skjeve saksofoner, gitarspill som er helt egenartet og partymusikk fra øverste hylla.
Det kryr av musikalske godbiter i den litt for skjeve avdelingen gjennom hele innspillingen. Saksofonene hyler avgårde med en selvtillit som går herfra til månen, gitaristen hogger seg fram i lurvelevenet, og bak det hele støter, river og sliter et ytterst solid komp, som når de får med den norske tubaisten Kristian Tangvik, kan overgå det meste. Og når de lager sin rapjazz, så dukker salige Luther Thomas og hans «Dizzazz» opp i bakhodet. Hør for eksempel på den tøffe partylåta «Es duro decir que tengo Clamydia (mi Experienca)» som betyr noe sånn som at etter min mening er det vanskelig å fortelle at jeg har klamydia…, og du vil forstå hva jeg mener. Eller det påfølgende sporet «Sxx». Tøffere blir det nesten ikke!
Tenk deg Sun Ra på en ytterst sprelsk dag, på samme scene som Art Ensemble of Chicago, Defunkt, Living Color og Luther Thomas, og du er i nærheten av å forstå hva denne gjengen prøver å få til.
«Candyprince» er rett og slett blitt en hypermorsom innspilling, som er veldig original i all sin galskap, og som fascinerer fra start til mål.
Jan Granlie
Xenia Xamanek (as, v, elec), Mads Egetoft (ts, synth, v), Emil Palme (g), Phillip Steen Dyssegaard (b, synth), Anders Vestergaard (dr), Malte Rostrup (synth)Papás Fritos (v), Christian Davidsen (v), Kristian Tangvik (tuba)
