Den amerikanske pianisten Brad Mehldau har de siste 20 årene utgitt en rekke plater, og det er vel fremdeles platene som gikk under tittelen «The Art of The Trio», blant annet en boks med seks plater, som har satt sterkest spor. Han har gjort samarbeid med såpass forskjellige artister som gitaristen Pat Metheny og Renée Flemming, men stort sett har han vært tro mot sin trio.
Gjennom alle disse årene har bassisten Larry Grenadier vært et fast bandmedlem, mens trommestolen har skiftet mellom Jorge Rossy og, i de senere årene, Jeff Ballard.
Mehldaus plater har fått svært forskjellig kritikk, for det er ikke tvil om at alle hans prosjekter ikke har vært like vellykkede. Jeg husker spesielt platen «Largo», som en solid nedtur. Det man legger merke til hos Mehldau, for det er unektelig han som er hovedpersonen i trioen, er at det nesten låter for bra i det han gjør. Det kan faktisk nesten høres ut som musikken er laget på en avansert datamaskin. Det er på mange måter ingenting å sette fingeren på, og all musikken blir veldig «ren» og «klinisk», uten at det virker som om det er følelser med i spillet.
På «Seymour Reads The Constitution!» får vi noen egne komposisjoner, men også låter gjort av andre, som Elmo Hopes «De-Dah», Brian Wilsons «Friends», Paul McCartneys «Great Day» og Sam Rivers «Beatrice», og hele veien er det usedvanlig vakkert utført. Ikke bare fra Mehldau, men også fra, spesielt, Grenadier, som er en dyktig bassist som vet akkurat hvilken strenger han skal spille på for å få lytteren i sin hule hånd. Jeff Ballard blir den som ligger bak og fargelegger med nesten skremmende perfekt trommespill. Og i front er den litt kliniske Mehldau med et spill det er umulig å si noe annet negativt om, enn at det nettopp låter litt «klinisk».
Innvendingene mot Mehldau blir litt som den kritikken som kom mot trompeteren Wynton Marsalis i sin tid. Teknisk fullkomment, men med lite sjel.
Men for den som elsker «røddig pianospell» i landskapet hvor vi også finner Tord Gustavsen, Bugge Wesseltoft, Esbjörn Svensson og en haug med andre som legger seg i samme landskap som disse, er dette garantert en plate man vil elske. For, som sagt, dette er så perfekt utført at det nesten blir for mye av det gode.
Jan Granlie
Brad Mehldau (p), Larry Grenadier (b), Jeff Ballard (dr)
[amazon_link asins=’B07BLQYS75′ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’5ed1cf9b-f3c7-11e8-8cb9-7365ed889cb3′]
