Den amerikanske kornettisten Bobby Bradford og den norske saksofonisten og klarinettisten Frode Gjerstad, har jobbet sammen mange ganger tidligere. Hvor tett forbindelsen er med tubaisten William Roper og trommeslageren Alex Cline er, vet jeg ikke. Men skal man dømme etter det vi får servert på denne utgivelsen, tatt opp i Los Angeles den 6. august 2022, så høres det ut som at de alltid hadde spilt sammen.
Bradford er født i 1934, og har akkurat passert 90 år. Han er som en levende legende å regne innenfor frijazzen og har en rekke egne utgivelser og samarbeid på CVen. Sammen med John Carter skapte han nesten skole, han har vært med på flere plater med Gjerstads Circulasione Totale Orchestra, han har innspilt med David Murray og, ikke minst, med Ornette Coelman.
Gjerstad er selve mentoren for de fleste, norske frijazzmusikerne, og han spiller, fra tid til annen, med sin trio sammen med bassisten Jon-Rune Strøm og Paal Nilssen-Love. Han utga tidlig en rekke kassetter med Detail, Eivin One Pedersen, og «alle» andre med et øre for den fritt improviserte musikken i Norge, særlig i hjembyen Stavanger og i Storbritannia. I de senere årene har han fortsatt å spille med unge musikere, selv om han er 76 år, og han er en viktig person for den oppvoksende slekt av musikere som er opptatt av frittgående musikk.
Tubaisten William Roper er en tverrfaglig kunstner bosatt i Los Angeles. Han har medvirket i en rekke forskjellige sammenhenger, fra symfoniorkestre til frie improvisasjonsgrupper. Han har turnert i Europa, Nord- og Sør-Amerika og Japan som solist og med ensembler, og han har medvirket på over 60 innspillinger, inkludert tolv som leder og medleder. Han har spilt inn plater med en rekke forskjellige artister og ensembler, så som Los Angeles Philharmonic, Los Angeles Master Chorale, Elton John, Leon Russell, Yusef Lateef, Michiyo Yagi, James Newton, Bobby Bradford, Horace Tapscott, Anthony Braxton, Vinny Golia, Wadada Leo Smith og mange andre.
Trommeslageren Alex Cline er broren til gitaristen Nels Cline, som han har gjort flere plateinnspillinger med. Han har også spilt med Tim Berne, Vinny Golia, David Moss, Bobby Bradford, Julius Hamphill. Amir ElSaffar, Joel Harrison, Lydia Lunch og Adam Rudolph for å nevne noen.
Her får vi de fire i fem fritt improviserte strekk. Og starter melankolsk og fint med «Abyssopelagic Zone», med Gjerstad på klarinett og med Roper på tuba med mute. Det føles nesten som om de fire føler litt på hverandre i denne åpningen, uten at det blir «prøvende». For dette er musikere som vet hva de vil og hvor de skal, samtidig som det er ytterst drevne musikere, som er fagfolk på området og bruker kunnskapen og hverandre til å lage svært spennende musikk. Og med Bradfords utsøkte kornettspill, blir dette en höydare.
«Wraiths of Despair» fortsetter i samme landskap, i et slags frittgående kammerspill, hvor klarinetten og kornetten ligger svært tett på hverandre, sammen med noen av Ropers «small instruments». Gjerstad og Roper kommuniserer tett på tuba og klarinett, før Bradford blander seg inn med fint spill, før vi får «Divalproex Haze», med Bradford i strålende form fra start, sammen med «lekent» trommespill. De får lov til å holde på alene en lang stund, før Gjerstad blander seg inn og vi får fint kollektivt spill.
«Lajabless» hvor de starter vokalt (!) med «I’m In The Mood For Love». Men det varer ikke lenge før de skjener ut til venstre og vi får utmerket fri improvisasjon med Bradford og Gjerstad som en samtale mellom en ultracool kornettist og en ilter «frue» som har mye å komme med overfor kornettisten. En nydelig «samtale», før de avslutter med «Revels», hvor Bradford åpner med en slags fri revelje som vekker opp de andre. Han får de andre opp i noe som (nesten) kan kalles «stramt geledd», men ikke mer enn at altsaksofon og tuba bruker litt tid på å «våkne» skikkelig. Men når de først gjør det, gjør de det til gangs. Vi får en flott duell mellom Gjerstad og Roper, med pågående trommespill, mens Bradford kan sitte i ro og følge med at hans «undersåtter» har våknet og er klare til strid. En fantastisk improvisert del, før Bradford tar over Gjerstads posisjon og vi får en deilig kommunikasjon mellom kornett og tuba.
Dette er blitt nok en strålende utgivelse med Frode Gjerstad og noen av hans amerikanske venner. Musikken vi får servert beviser hvor bra slik musikk kan bli, når det er fagfolk til stede, som vet hvilke muligheter denne musikken gir, og som evner å utnytte den for alt den er verdt. En strålende utgivelse!
Du kan forøvrig lese Frode Gjerstads hyllest til Bobby Bradford på 90-årsdagen tidligere i år, her på salt peanuts*.
Jan Granlie
Bobby Bradford (cornet), Frode Gjerstad (alto saxophone, Bb clarinet), William Roper (tuba, traveltuba, small instruments), Alex Cline (drums)
