Hva kan man forvente når man får en plate hvor en amerikansk musikkprofessor spiller musikk av Duke Ellington og Billy Strayhorn med utgangspunkt i alle sine treblåseinstrumenter? Og sammen med kapellmesterens barytonsalsofon, bass-saksofon, bassklarinett, kontra-altklarinett, piccolo, c-fløyte, alt-fløyte og bassfløyte, får vi høre gitaristen Dave Stryker, som har en rekke egne plater på samvittigheten, bassisten Jay Anderson og trommeslageren Billy Hart. De serverer 14 mer eller mindre kjente låter av de to legendene, fint arrangert og fremført av et fintspillende band.
Etter 12 album som leder, har Dr. Brian Landrus blitt en internasjonalt anerkjent treblåser. Han har spesialisert seg på de treblåseinstrumentene som gir den dypeste lyden. Som komponist har han skrevet for alt fra soloprosjekter til symfoniorkester, og han har spilt med en rekke utmerkede musikere, så som Fred Hersch, Maria Schneider Orchestra, Esperanza Spalding, Rakalam Bob Moses, Gil Evans Orchestra, George Garzone, The Temptations, The Drifters, Michael Cain, The Four Tops, Rufus Reid, Frank Carlberg, The Beach Boys, Anat Cohen, Ralph Alessi, Uri Caine, Brad Shepik, Donny McCaslin, Bob Brookmeyer, Drew Gress, Peter Epstein, Roscoe Mitchell, Ravi Coltrane, Danilo Perez, Ben Monder, Chubby Checker og mange flere.
De åpner med Ellington og Strayhorns «Agra», en låt som føres på bass-saksofon, før perlene kommer på en snor, med «Chelsea Bridge», «A Floer Ia a Lovesome Thing», «Daydream», «Praise God», «Prelude To a Kiss», «Come Sunday», «The Tekecasters», «Lotus Blossom», «Lush Life», «Isfahan» og «Star-Crossed Lovers», før de avslutter med «Warm Valley» og «Sophisticated Lady». Og selv om dette er en kvartettinnspilling, så er Landrus mange saksofoner, klarinetter og fløyter lagt på hverandre, så det kan nesten høres ut som en hel treblåserseksjon med komp.
Landrus spiller fint på de foorskjellige saksofonene, og innimellom kan han minne både om Gerry Mulligan og Jon Pål Inderberg, etter hvor i landskapet komposisjonene ligger. Stryker bidrar med fint gitarspill, som av og til kan minne om Jim Hall, og kompet med Anderson, som de senere årene har dukket opp i en rekke spennende prosjekter, og veterantrommeslageren Billy Hart, som har spilt med «alle» fra Otis Redding, Shirley Horn, Herbie Hancock, Stan Getz. McCoy Tyner, Wayne Shorter, Joe Zawinul, Pharoah Sanders, Miles Davis, Don Pullen, Bill Frisell og de fleste «kjente navna» innenfor den internasjonale jazzen, låter akkurat sllik de skal i en slik sammenheng.
Jeg synes det er en god idé å gjøre musikken til Duke Ellington og Billy Strayhorn med bariton- og bass-saksofon som hovedinstrument. Da får man et helt annet lydbilde enn i originalene som gjerne ble gjort av Ellington-storbandet. Og Landrus er en utmerket saksofonist, klarinettist og fløytist, og ved å legge de forskjellige treblåseinstrumentene på hverandre, får vi også fine arrangementer, som skiller seg fra originalene på en fin måte. Og med såpass dyktige musikere som medsammensvorne, blir dette en fin plate med gode versjoner av de nesten ihjelspilte låtene.
Jan Granlie
Brian Landrus (baritone saxophone, bass saxophone, bass clarinet, contra alto clarinet, piccolo, c-flute, alto flute, bass flute), Dave Stryker (guitars), Jay Anderson (double bass), Billy Hart (drums)
