Den svenske trommeslageren Anders Thorén har startet et spennende prosjekt, hvor han setter sammen nye konstellasjoner og musikere for å teste ut om de fungerer sammen musikalsk.
Denne gangen har han satt sammen et norsk stjernelag, sammen med den amerikanske saksofonisten Seamus Blake, som er en mye brukt musiker i New York, og som blant annet via gitaristen Bjørn Vidar Solli har fått mulighet til å møte flere skandinaviske musikere.
På «Bridges with Seamus Blake» møter vi Blake på tenorsaksofon, Anders Thorén på trommer, Hayden Powell på trompet, Espen Berg på piano og Ole Morten Vågan på bass, i 10 komposisjoner gjort av musikerne selv, med unntak av den svenske «Ack Värmland, du sköna», eller «Dear Old Stockholm», som den er mer kjent som i det internasjonale jazzmiljøet.
Musikken befinner seg godt innenfor den streite, amerikanske, akustiske jazzen, og det er spennende å høre det norsk/svenske laget gjøre denne musikken så spennende, åpen og fin som her. Men innimellom, som for eksempel på «Dear Old Stockholm», viser de at de er originale, ved å gjøre denne låta på sin helt egen måte, og adskillig mer moderne enn de fleste andre versjonene man har hørt av den tidligere. Og her er det bare å merke seg Ole Morten Vågans strålende bass-spill!
Vi har tidligere skrevet rosende om Haydens fine trompetspill, som er klart og rent og totelt uten vibrato. Klisjeen med at han ligner på Kenny Wheeler, kan gjerne brukes her også, for mye ab musikken tenderer over i Wheelers musikalske landskap. Pianisten Espen Berg er en av de norske pianistene som virkelig har slått gjennom de senere årene. Han har en fin teknikk og må være den perfekte pianist å ha med i et band som dette. Han er ikke den som briljerer for mye, men når han slipper til som solist, så er den musikken han skaper strålende. Andersa Thorén er en trommeslager som passer godt inn i denne musikkstilen, og som idéskaper gjør han en flott innsats innenfor jazzen i Skandinavia. Og når han samtidig kan bruke seg selv som trommeslager, og det låter såpass solid som her, så har han skutt en eller annen gullfugl.
Ole Morten Vågan er nesten et kapitel for seg selv. Han må være en av de mest anvendbare og dyktige bassister i dagens skandinaviske jazz. Med en nydelig tone i bassen, og med noen glimrende soloer, er han virkelig med på å prege denne innspillingen.
Men det jo Seamus Blake som er den mest fremtredende solisten på plata. Han har de senere årene spilt med en rekke større navn, blant annet var han med i John Scofield’s Quiet Band en periode, og han har spilt inn plate med Dave Douglas og den norske gitaristen Bjørn Vidar Solli.
Som saksofonist føyer han seg godt inn i rekken av amerikanske saksofonister som er teknisk perfekte, og som har en tone i hornet som kan plassere han nesten hvor som helst. Her synes jeg han fungerer svært godt sammen med Powell. Han spiller fine soloer, og han passer fint inn i denne konstellasjonen. Han minner kanskje litt om en annen Blake, nemlig Michael, som også er en kameleon innenfor den amerikanske jazzen.
Sammen har de fem laget en mer enn hørverdig plate. Musikerne har gitt den en tilbakelent og cool stemning som ikke på noen måte er nyskapende, men som er deilig å lytte til når kulde hamrer mot vinduene.
Jan Granlie
Seamus Blake (ts), Hayden Powell (tp), Espen Berg (p), Ole Morten Vågan (b), Anders Thorén (dr)
