Den tyske saksofonisten Peter Brötzmann (1941 – 2023), har alltid vært en musiker vi på salt peanuts* har satt svært høyt. Ikke bare hans eget spill, men også hans mange samarbeid med flere andre av våre favoritter.
Han ble født den 6. mars 1941, og forlot denne verden den 22. juni 20123. Han studerte kunstmaling i Wuppertal og var involvert i Fluxus-bevegelsen, men fant gallerier og utstillinger lite tilfredsstillende. Ohg på frunn av sin kunstutdannelse designet han selv de fleste av sine plateomslag. Han lærte seg først å spille diverse klarinetter og siden saksofoner, og han er en av de få jazzmusikerne som også spiller tarogato. Hans første innspilling, For Adolphe Sax, ble utgitt i 1967 med bassisten Peter Kowald og den svenske trommeslageren Sven-Åke Johansson.
I 1968 ble platen Machine Gun utgitt, en oktettutgivelse som virkelig satte den auropeiske frijazzen på kartet. Siden det viste seg vanskelig å turnere over lengre tid med en oktett, ble bandet etter hvert slanket til en trio bestående av den nederlandske trommeslageren Han Bennink og den belgiske pianisten Fred Van Hove. I 1980-årene nærmet Brötzmann seg mot heavy metal og noise rock, blant annet i bandet Last Exit..
Brötzmann turnerte og spilte inn plater relativt regelmessig. Han utgav over 30 album som orkesterleder, i tillegg til å delta på et dusin andre. Hans Die Like A Dog-kvartett (med trompeteren Toshinori Kondo, bassisten William Parker og trommeslageren Hamid Drake er inspirert av saksofonisten Albeert Ayler, som var en inspirasjonskilde på Brötzmanns musikk. Og fra 1997 turnerte han og jobbet i studio med Peter Brötzmann Chicago Tentet som startet som en oktett.
Brötzmann spilte med mange musikere, blant andre Cecil Taylor, Mats Gustafsson, Paal Nilssen-Love, Evan Parker, Bill Laswell, Willem Breuker, Ken Vandermark, Conny Bauer og Brötzmanns sønn, gitaristen Caspar Brötzmann.
På dette opptaket fra Roppongi Super Deluxe i Tokyo den 2. oktober 2016, hører vi han i selskap med trompeter Kondo og trommeslageren Sabu Toyozumi, to av de ledende frijazzmusikerne fra Japan.
Vi får tre kollektive låter, og de starter med «To the Nature From the Heat», før vi får den lange «First Monorail», før de avrunder med «Memories of WUPPERTAL». Og allerede fra første tone får vi den enorme energien som var i Brötzmanns tone i hans virkelige glansperiode. I starten er det han og Toyozumi som «legger i veg» med enorm energi. Og derfra og ut er dette en fryd for oss med ørene innstilt på «Brötzmann-kanalen». Etter hvert blander også Kondo seg inn i selskapet med like energisk trompetspill, noe som får Brötzmann til å satse enda hardere, og det hele blir en herlig fryd for ører og sjel.
Men selv om dette er fritt og heftig, svinger det også relativt heftig. Brötzmann og Kondo utfyller hverandre på ens trålende måte, mens Toyozumi komplettere det hele med pågående og tøft trommespill. Man kan gjerne sammenligne trommespillet med noe av det Paal Nilssen-Love har servert i løpet av de siste 20 årene, og sammen med de to andre skaper de høyoktan og dynamitt gjennom de tre sporene.
De tar det riktignok litt ned i andresporet, «First Monorail», hvor Kondos elektronifiserte trompet og Brötzmanns tarogato starter over pågående trommer. Og ved bruk av tarogato får vi et mer «eksotisk» lydbilde, som tar oss til et marked i Ungarn eller innover der, hvor dette klarinettlignende instrumentet kommer fra. Og det er ingen rolig dag på markedet de inviterer oss inn i. Her er det mer som en «polsk riksdag» i starten. Men ettersom trompeten kommer mer inn, blir dette en kombinasjon av elektronisk utfoldelse og heftig frijazz. For bak «herjer» Toyozumi som før med heftig trommespill og utstrakt bruk av cymbaler.
I «Memories of WUPPERTAL» tar de det enda mer ned i starten, med trompet, taragato og (litt) neddempede trommer. Men energien i trioen er hele veien tilstedeværende, og vi blir sittende ytterst på stolen og vente på «smellet». Men det kommer ikke. Dette blir i stedet en fin avslutning på en drivende og tøff plate, hvor det kanskje er litt mye diskant i «monitor» (som vi venner oss fort til), og hvor Kondo virkelig viser strålende spill. Men det holder det ikke «nede» altfor lenge. Mot slutten gir alle tre «jernet», noe det japanske publikummet vet å sette pris på.
Dette er blitt nok en utgivelse med Brötzmann og to av hans venner, som går inn i historien som en strålende utgivelse i Brötzmann-katalogen, som det må ha vært en stor opplevelse å høre på konsert.
Jeg regner med at det finnes en rekke opptak med Brötzmann der ute som hittil kun har vært forbeholdt noen få. Og etter at den godeste saksofonisten forlot denne verden, regner jeg med at det kommer en rekke ukjente opptak med saksofonisten framover – enten fra NoBusiness sine arkiver, eller fra andre som vil tjene noen euoer eller dollars på den store kunstneren. Og det er bare å glede seg!
Jan Granlie
Peter Brötzmann (tenor saxophone, tarogato)Toshinori Kondo (trumpet, electronics), Sabu Toyozumii (drums)
