Så er det gått 51 år siden saksofonisten Peter Brötzmanns legendariske freejazzinnspilling «Machine Gun» kom ut. Og i 2018 ville selvfølgelig Brötzmann feire at det var gått 50 år siden platen ble innspilt. På originalinnspillingen møter vi et stjerneband bestående av saksofonistene Peter Brötzmann, Evan Parker og Willem Breuker, bassistene Peter Kowald og Buschi Niebergali, trommeslagerne Sven-Åke Johansson og Han Bennink og pianisten Fred Van Hove, og de ga omgivelsene en solid undervisning i europeisk freejazz, som ville sette store og merkbare spor i jazzhistorien på denne siden av Atlanterhavet.
Nå har Brötzmann vært «ute og svingt seg» for å feire begivenheten sammen med pianisten Alexander von Schlippenbach og trommeslageren Han Bennink. Bennink var med på originalinnspillingen, men hvorfor Schlippenbach ikke var med den gangen er et mysterium. For allerede på den tiden var han «en av gutta i gjengen» og burde kanskje ha vært tilstede da de tre «strekkene» «Machine Gun», «Responsible» og «Music for Han Bennink» kom til verden.
Stedet denne gangen er Lila Eule i Bremen og datoen er den 26. mai i fjor. Vi får de fem «strekkene» «Fifty Years After», «Frictional Sounds», «Bad Borrachos», «Street Jive» og «Short Dog Of Sweet Lucy», og hele veien møter vi tre av verdens ledende musikere innenfor den frittgående delen av jazzen, som tydeligvis har en spesiell kveld med denne konserten.
Sjelden hører vi Brötzmann i like godt lune som her, og med Schlippenbach og Bennink som støttespillere kan det nesten ikke gå galt.
Å lage en feiring av at det er 50 år siden «Machine Gun» ble innspilt kunne fort blitt en litt meningsløs versjon av musikken på «Machine Gun» hverken musikerne eller vi som lyttere ville fått så mye ut av, annet enn å høre om to av de som deltok på originalopptakene pluss den «nye» pianisten kunne gjenskape det som skjedde den gangen. Derfor er det kun energien fra originalopptaket som er gjenkjennbart pluss måten Brötzmann og Bennink spiller på som er gjenkjennbart. Musikken er ny, slik all musikken til disse tre musikerne er. Så feiringen kunne like gjerne dreid seg om at det var 50 år siden Alexander Duncek ble generalsekretær i det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet, at Sverige innførte moms, eller at Sovjetunionen sendte opp sitt romfartøy Sojuz 5. Musikken som fremføres 50 år etter kunne like godt vært til minne om My Lai-massakren i Vietnam eller at Martin Luther King ble myrdet. Og siden innspillingen ble gjort i mai, kunne den være et minne om de langvarige studentopptøyene i Frankrike i mai, eller at Kylie Minogue ble født 50 år og to dager før den innspillingen jeg nå sitter med.
I det hele tatt var 1968 et heftig år rundt om i verden. Robert F. Kennedy blir myrdet den 6. juni, 200-300 studenter og sivile blir drept under uroligheter i Mexico i den såkalte Tiatelolco-massakren den 2. oktober og et amerikansk B52-bombefly med fire brintbomber styrter ved North Star Bay på Thule-basen på Grønland.
Alt dette kunne musikken vi får servert på «Fifty Years After …» vært markeringer for. For det er heftig freejazz som serveres fra de tre. Og at de tre holder koken så til de grader, i samme musikalske landskap, etter så mange år, er imponerende. Energien og vitaliteten er den samme, om ikke enda mer intens. Det er ingenting som tyder på at de tre begynner å bli godt voksne. Det er hele tiden en lekenhet og en aggresjon i det de serverer, som «gammelt folk» i de fleste tilfeller for lengst har lagt fra seg. Men ikke disse tre. De har fremdeles mye de skulle ha sagt om seg selv, omgivelsene og verden, og det er ingenting på denne liveinnspillingen som tilsier at de har tenkt å gi seg. Og bra er det. For dette er råtøff freejazz som beviser at de tre fremdeles troner helt der oppe på toppen blant de frittgående musikerne i verden i dag.
Jan Granlie
Peter Brötzmann (s), Alexandre Von Schlippenbach (p), Han Bennink (dr)
