Bruno Råberg er en svensk bassist,og han kan skilte med å ha spilt med musikere som blant andre Kris Davis, Eje Thelin, Jim Black, Chris Cheek, George Garzone, Mick Goodrick, Donny McCaslin, Ben Monder, Terri-Lyne Carrington, Bob Moses, Kenny Werner, Matt Wilson, og Mike Mainieri.

Men i stedet for å invitere med seg flere av disse i studio, har hann valgt å lage en soloplate, kun med sin franske kontrabass laget av Gabriel Jaquet-Gand cirka i 1880 som selskap.

På platen gjør han 11 komposisjoner, en del som han skaper der og da i studio, godt blandet sammen med mer kjente låter som «Nardis» av Miles Davis, «Prelude To A Kiss» av Irving Gordon og Duke Ellington og «My Man’s Gone Now» av blant andre George Gerswin.

Nå kunne dette fort blitt en plate hvor en dyktig bassist gjør versjoner av mer eller mindre kjente låter, men jeg synes Råberg har satt sammen kjente låter sammen med egne improvisasjoner som paser perfekt sammen og som er perfekte å nyte.

Bruno Råberg er en dyktig bassist, som er teknisk briljant og som har gode ideer i spillet og improvisasjonene. Og i andresporet, hvor han kombinerer sin egen «Kensala» med Miles’ mer kjente «Nardis» synes jeg det fungerer fremragende. Han veksler mellom strykebass og vanlig, mer jazzbass, og hele veien låter det nydelig, og hans egen «A Minor Excursion» er en nydelig improvisasjon. Og de mer kjente låtene gjøres på en personlig måte som fascinerer.

Og når han avslutter med sin egen «Stillness – Epilogue», så har vi vært med på en reise med en bassist som har det meste inne både av tone i bassen, historien og, ikke minst, teknikk og gode ideer. Og denne kombinasjonen av «standarder» og egne improvisasjoner føyer seg godt inn blant toppene av solo-bassplater som kom under og etter pandemien.

Jan Granlie

Bruno Råberg (b)