Jeg har nesten til gode å høre en eneste plate med den italienske bassisten Danilo Gallo som ikke har vært spennende. Og jeg ha hørt mange opp gjennom årene. Her samarbeider han med gitaristen Maurizio Brunod og trommeslageren og perkusjonisten Massimo Barbiero og vi får være med på en slags jordomseilingen, hvor de gjør låter fra hele verden. Vi har tidligere skrevet en anmeldelse av trioens innspilling Extrema Ratio, som vi syntes ble altfor mye Brunod og for lite av de andre to, men på deres nye innspilling er det ikke tilfellet. Her møter vi tre likeverdige musikere som samarbeider på en utmerket måte.
Og de starter i Etiopia med Ethiopian Song», som er en tradisjonell etiopisk låt, hvor de gjør et interessant grep i å ta utgangspunkt i låten, før de bearbeider den på sin måte. Og her låter denne tradisjonelle låten nesten vestlig. Fint, «afrikansk» gitarspill i bakgrunnen, og med Gaqllos «tunge» bass og mer vestlig gitar på toppen. Dette gir låten et helt nytt innhold, og tar oss med på en «overflyvning» over Etiopia, før vi lander i Irland og den tradisjonelle «Scarborough Fair», en låt det skal noe til å «ta tak i» uten at mange andre versjoner dukker opp i bakhodet. Her starter de med Gallo som gjør temaet før gitaren kommer inn, og låten blir kanskje vel tradisjonell for oss. Men dette er en låt man ikke «kødder» med i tide og utide, så det er greit. Vi får en fin gitarsolo, som nesten kunne vært gjort av Pat Metheny, men akkurat i det vi tenker tanken, beveger Brunod seg videre, og vi får en svært hørbar versjon, før vi er over i Kina og «Gaungling san», som også er tradisjonell. Her starter det «kinesisk», men det går ikke lenge før de tre er inne i en nydelig balladeversjon som ikke har så mye med Kina å gjøre. Og det er vakkert, med nydelig spill av Gallo og lydhørt spill fra Brunod. En nydelig og enkel ballade.
Så får vi Gallos egen «L’albero blanco», med akustisk gitar i front i en tilbakelent og fin låt, før de beveger seg til Norge og Barbieros bearbeiding av en tradisjonell, norsk folkemelodi jeg ikke kan si jeg har hørt tidligere. Her er det endelig Barbiero som «styrer skuta», med fint, og relativt «norsk» gitarspill spilt på akustisk gitar. Hvor de har hentet denne fra vet jeg ikke, men det låter veldig norsk, og kanskje noe Knut Reiersrud kunne ha gjort.
Deretter er de tilbake i Italia og Puglia (hvor jeg synes vinen inneholder for mange prosent til at det noen gang har blitt noen favoritt). Men her får vi «La carpinese», som det er mulig de fleste italienere, eller i alle fall de med adresse i Puglia-distriktet, kjenner. En fin vise, med el.gitar og strykebass, før vi over over i «mitt» distrikt i Itali, nemlig Piemonte, og låten «Maria Giuana». Akustisk gitar og en ballade flere musikere tidligere har gjort. En fin «vise»-versjon hvor man kun savner en kvinnelig vokalist i front.
Så følger den chilenske komponisten Sergio Ortegas «El pueblo unido», en sang alle som ikke er oppvokst med medlemsskap i Høyre eller Fremskrittspartiet her i Norge har et slags forhold til. En revolusjonsvise og kampsang, som her får fin jazzbehandling av de tre italienerne. Deretter får vi Brunods «Time to remember» med (nesten) Charlie Hadensk bass-intro, før Brunod kommer inn for (nærmest) å fullføre introen. Så får vi temaet på gitar hvor resten av trioen legger seg fint på, og vi får en låt hvor en rekke andre gitarister dukker opp i bakhodet.
Det går mot slutten av «settet», men før de avslutter får vi «Kurdish Song» som er tradisjonell fra Kurdistan. En fin ballade, som jeg ikke nødvendigvis føler har altfor mye med Kurdistan å gjøre, men som i likhet med mange av de andre låtene er laget på en måte som viser at musikk fra hele verden kan fremføres av musikere overalt, og at grunnelementene kan tas med videre inn i en annen type musikk – fellesskap, forbrødring og vennskap over landegrensene.
Så avslutter de med Barbieros «La rete» (nettet på norsk), en fin ballade med overdubbing på gitaren, lekent og fint trommespill og med Gallo som stødigheten selv på bass.
Hele veien føler jeg det ligger mange politiske budskap i bakgrunnen i denne musikken, og det er budskap som ligger i en slags kontrast til Italias nåværende statsminister Giorgia Meloni, men mye mer som en protest til innvandringsfientligheten og de konservative tankene som blir mer og mer gjeldende i Italia.
Gullivers reiser fremført på en sjarmerende og fin måte av tre italienere.
Jan Granlie
Maurizio Brunod (el.g, ac.g), Danilo Gallo (b, b.balalaika, fl, toys), Massimo Barbiero (dr, glockenspiel, perc)
