Den danske trioen med trommeslageren Peter Bruun, pianisten Søren Kjærgaard og bassisten Jonas Westergaard har samarbeidet tidvis siden de gikk ut av Rytmisk konservatorium for en god del år siden. Men siden de ikke er bosatt i samme by, eller land, og alle tre er mer enn nok opptatte med andre musikalske prosjekter, har ikke trioen blitt prioritert høyest.
Men når alle er i København, hender det at de treffes og spiller sammen, som i 2020, da de spilte sammen i Karen Mindes Kulturhus ute i Sydhavnen, søndag 22. november, i konsertserien «Southern Jazz Cult», arrangert av Jazzclub Loco. Etter det kom platen Positioner / Positions på ILK Music, en plate som ble utgitt som Jonas Westergaard Trio, og som fikk mye ros her på salt peanuts* (anmeldelsen kan du lese https://salt-peanuts.eu/record/jonas-westergaard-trio/ ).
På deres splitter nye innspilling, Thēsaurōs, er alle komposisjonene skrevet av Peter Bruun, og vi får seks komposisjoner, alle med tittelen Thēsaurōs som grunnstamme. Det kan tyde på at musikken er laget som en helhet og et sammenhengende verk, selv om nummerrekkefølgen ikke følger tallrekken, siden de starter med No. 6, før vi får No. 3, No. 5, No. 2 og No. 4, før de avslutter med No. 1. Dette er i utgangspunktet en dobbelt-LP, men de har klart å presse alle de seks komposisjonene (63:51) inn på en CD, og hele veien med utmerket lydresultat.
Dette er et ambisiøst verk for pianotrio som trioen har latt modne i 25 år, og som de har fordypet seg i i løpet av de fire siste årene. Resultatet er både tilbakeskuende samtidig som de ser framover, og gjennom de seks låtene (sju på LPen), får vi himmelsk musikk man bare må elske.
Thēsaurōs er et gresk begrap som betyr «lager» eller «skattkammer», og ble brukt om kister til å oppbevare verdisaker. Det er altså et skattkammer for ord (eller i dette tilfellet: musikk). I en tesaurus som denne er ordene ikke oppført alfabetisk som i en ordliste. Her er ordene (eller komposisjonene) gruppert etter betydning, slik at hver liten «artikkel» samler beslektede ord (eller er tematisk i nær tilknytning til hverandre). Og som tittel på denne platen fungerer ordet perfekt. For her får vi en samling utsøkt triomusikk fra tre musikere som nesten ikke kan blunke eller trekke pusten, uten at de andre merker det. Så tett er deres musikalske forhold, selv om det er trommeslager Peter Bruun som er oppført som komponist, og som på sin ultra-teoretiske måte, forklarer hver komposisjon i coverteksten.
Og de starter med «Thēsaurōs No. 6 [18/17]: Epitome», hvor vi tas med rett inn i det beste etter pianisten Bill Evans, gjort mer moderne og tilpasset den tiden vi lever i. Det er Kjærgaard som er hovedsolist i denne låten, og han spiller, som vanlig, utrolig fint. Og bak han fyller Westergaard og Bruun alle pausene med utsøkt bass- og trommespill. Og der hvor Westergaard spiller litt tungt, er spillet til Bruun lekent og fint.
Andredelen «Thēsaurōs No. 3 [12/13]: Dhé», er mer utfordrende. Her er det Westergaard som er den førende musikeren, og er den som leder de andre inn i en særdeles fascinerende trioverden. Dette er en nydelig ballade, som tar «utgangspunkt i en polyrytmisk struktur og to variasjoner av den strukturen, som resulterer i tre rytmiske sirkler. Hver sirkel setter rammene for to nye komposisjoner. Så totalt får vi seks mer eller mindre adskilte deler som ender opp der det hele begynte» (sitat fra Peter Bruuns covertekst). En nydelig og spennende komposisjon.
I «Thēsaurōs No. 5 [18/17]: Taxis», er det Bruun som innleder og legger føringene. I likhet med de andre komposisjonene, får vi forklart musikken teoretisk i coverteksten, men det er ikke det viktigste her. Dette er en litt dystrere låt, hvor musikken er åpnere enn på de foregående, med tenkepauser som viktige elementer. Og hele tiden drar de lytteren med inn i et nydelig musikalsk landskap fylt opp med ettertenksomme sekvenser som fascinerer. Og vi slås i bakken av hvor tett og fin kommunikasjonen er hele veien.
«Thēsaurōs No. 2 [12/11]: Kinesis», starter som noe av det fineste man fikk fra salige Bill Evans fra hans beste periode med Scott LaFaro og Paul Motian. Og når de går over i en «fire flate»-sekvens, er dette perfekt. Men de tre danskene lar seg ikke bli altfor lenge i det tradisjonelle. De spinner videre, og selv om de hele tiden er inne i Evans-landskapet, skaper de sin helt egen musikk i denne fantastiske låten. Det rytmiske snur og vender på seg, og de tre nøler ikke et sekund gjennom låten, selv om Kjærgaard trekker strukturen i alle himmelretninger med fantastisk spill.
I «Thēsaurōs No. 4 [12/13]: Treasure» fortsetter i Evans-landskapet, bare oppdatert til vår tid. Nydelig spill over hele linjen, og jeg føler at de tre musikerne trives såpass godt i hverandres selskap at de yter maksimalt når de endelig treffes, og kan utfordre hverandre på aller beste vis.
«Thēsaurōs No. 1 [12/11]: Chest», må være en av de fineste låtene fremført av en pianotrio jeg har hørt på svært lenge. Kjærgaards intro alene, er nesten som å høre Bill Evans alene på en ytterst god dag. Og når Westergaard og Brun kommer inn, får vi introen (nesten) en gang til – en intro jeg kan høre i det uendelige uten å bli lei. Men hele tiden utvikler den seg, vokser og «sprer seg utover» som en fugl som letter for å reise sørover, og som får med seg resten av flokken. Så endrer det hele seg med Westergaards bass-solo, og vi beveger oss inn i Evans-landskapet med løst og fint trommespill, distinkt bass-spill og et usedvanlig lyrisk og fint pianospill. Utover i låten kommer også det litt nordiske inn, med anslag av Jan Johansson. Nydelig!
På LP- versjonen får man også en sjuende del, som dekker hele D-siden på de to Lpene. Den har fått tittelen «Thēsaurōs No. 7 ——–: Casual Structures», og etter å ha lyttet meg gjennom de seks andre delene, higer sjel, hjerne og kropp etter den siste delen. Så her må man bare skaffe seg LP-utgaven straks den er tilgjengelig.
Dette er blitt noe av de fineste jeg kan huske å ha hørt av en pianotrio siden platene med Bill Evans Trio fra begynnelsen av 60-tallet. Her får vi musikk som taler til det indre, fremført av tre musikere som kjenner hverandre ut og inn, og som har de samme ideene om musikk, og kan forvalte Peter Bruuns komposisjoner på aller beste måte.
Et riktig skattkammer av en trioinnspilling. Og en av de mange grunnene til at vi bruker så mye tid på gratisarbeid med å lytte og skrive om jazz og annen sterk musikk. Og er årets plate allerede ankommet?
Jan Granlie
Søren Kjærgaard (p), Jonas Westergaard (b), Peter Bruun (dr)
