Den amerikanske saksofonisten og klarinettisten George Holmes «Buddy» Tate ble født den 22. februar 1913, og forlot denne verden den 10. februar 2001. Han har utgitt en haug med plater i eget navn, pluss at han er å finne på plater med blant andre Ray Bryant, James Carter, Arnett Cobb, Wild Bill Davis, Eddie «Lockjaw» Davis, Roy Eldridge, Jay McShann og Jimmy Ruishing.
På denne liveinnspillingen er han på Holstebro JASS Festival i Danmark i september 1982. (JASS står for Jyllands Aktive Musikerforening). Konsertene på festivalen fant sted i Holstebrohallen og den nærliggende Restaurant Laksen, og Tate’s Delight ble innspilt på Restaurant Laksen uten øvinger. Noen låter, men ikke alle, ble man enige om i det Tate og White Label inntok scenen. Og da er det som oftest ikke rom for altfor mange overraskelser.
Bandet som fikk i oppgave å «kompe» Tate denne kvelden besto av trompeteren Paul Valde Pedersen, altsaksofonisten Jens Søndergaard, pianisten Ole Matthiessen, bassisten Niels Præstholm og trommeslageren Ove Rex. Og settlista består av vekjente standarder, med unntyak av sistesporet, som er Tates egen «Tate’s Delight (She’s Got It)». Og de starter med «On Green Dolphin Street», og før de runder av med Tates komposisjon, får vi «In a Mello Tone», Mood Indigo», Jumpin’ at the Woodside», «Now’s the Time» og «Lester Leaps In», låter de tre københavnerne (Søndergaard, Matthiessen og Præstholm) og de to Odensianerne (Valde Pedersen og Rex), var vel bevandret med.
Albumet er delt i to deler.
I de første fire låtene hører vi Tate med rytmeseksjonen, som viser frem hans sjelden hørte klarinett på versjoner av Duke Ellington-låtene «In A Mellow Tone» og «Mood Indigo». På andre del av albumet blir Jens Søndergaard og Poul Valdemar Pedersen med på de tre siste låtene, og vi får en slags jamsession-ånden som var vanlig swingens gullalder.
Buddy Tate var en fremtredende tenorsaksofonist under swingtiden som begynte i Count Basie’s Orchestra i 1939 etter Herschel Evans død.
Han ble værende i bandet i 9 år til han flyttet til New York City, hvor han ledet sitt eget band i 21 år (1953-74) på den prestisjetunge Celebrity Club i Harlem.Tate fikk det travelt etter at Celebrity Cluben ble lagt ned, og spilte og spilte inn i et smågruppeformat som inkluderte Basie-veteraner som trompetisten Buck Clayton og trombonisten Al Grey. White Label var en dansk kvintett med base i Odense, hvor de spilte regelmessig på en populær klubb som hadde navnet Sophus Ferdinand.
I mars 1982 turnerte White Label i Sovjetunionen og spilte 10 konserter i Tbilisi, Baku og Moskva.
Kvintetten var et av de første bandene fra Vesten som spilte i USSR på flere år. Turneen var en suksess, og ble gjentatt i 1983 og 1985. Denne innspillingen er et godt eksempel på de musikalske møtene som fant sted i Danmark på 70- og 80-tallet. Bog Tate var blant de mange legendariske internasjonale stjernene, som kom og spilte med danske musikere, og bidro på den måten til det spesielle båndet mellom dansk og amerikansk jazz.
Og det er, mer eller mindre, en jam session vi har får være med på. Publikum er «i hundre». Låtene er velkjente for alle med en viss interesse for jazz skapt før 60-tallet, og fremførelsene er helt ok, med unntak av basslyden, som er slik den var altfor ofte på opptak fra denne tiden – syngende og «elektrisk». Men de fem danskene mestrer å kompe Tate på utmerket måte, og særlig synes jeg pianospillet til Matthiessen er fremragende. Han hadde vel, så vidt jeg vet, forlatt den moderne og eksperimentelle jazzen på den tiden, og gått bakover i historien. Men det er, selvsagt, Tate som er hovedmusikeren her. Danskene er for det meste, i alle fall i de første fire låtene, med for å kompe den amerikanske stjernen. Og spillet til Tate er godt. Han spiller tenorsaksofon slik amerikanerne gjorde på 50-, 60- og 70-tallet. Litt rå i kanten og med fin oversikt (han hadde vel spilt disse standardene noen tusen ganger, og kjente dem ut og inn).
Og i de tre siste låtene svinger det perfekt fra hele ensemblet. I disse låtene får vi fint spill fra både Søndergaard og Valde Pedersen, som utfordrer Tate i drivende spill.
Dette er en samling låter fra en konsert hvor publikum garantert koste seg. Her får man akkurat det man ønsker seg, og danskene gjør en fremragende jobb sammen med Tate, selv om man, innimellom, kan høre at det lyser en viss respekt overfor Tate, særlig fra Søndergaard. Og trompetlyden til Valde Pedersen er litt lavt mikset, så han forsvinner litt innimellom. Men de oppnår akkurat det både musikerne og publikum har vært ute etter – musikk som svinger og hvor svetten renner av veggene.
Jan Granlie
Buddy Tate (ts, cl), Poul Valde Pedersen (tp), Jens Søndergaard (as), Ole Matthiessen (p), Niels Præstholm (bass), Ove Rex (dr)
