Når en av Norges tøffeste trioer velger å endre retning, så gjør de det like godt med to album. Det ene, en oppsummering av det de allerede har gjort, og den andre som en ny start, og et prov på hva man har i vente fra trioen framover.
Og for å ta dette i rett rekkefølge, starter vi med platen de kaller «Bushman’s Fire», som er tatt opp på en av bandets mest vellykkede liveopptredener, på Café Mono midt i Oslo sentrum.
Dette er trioens andre livealbum, og med seg på scenen denne kvelden hadde de saksofonisten Kjetil Møster og keyboardisten David Wallumrød.
Vi får tre låter (jeg har bare fått tilsendt en CD-kopi, og har ikke helt oversikt over sporene, siden plateselskapet sier det er tre spor og min CD-spiller kun leser to, men vi får stole på plateselskapet), hvorav, «Total Fucking Marmelade» er en relativt ny låt, «Yoga», som er en utvidet utgave av den gamle «Baklengs inn i fuglekassa» fra «Thou Shall Boogie!», og bandets «kjoskvältare», Sonny Sherrocks «As We Used To Sing», som lenge har vært en konsertklassiker fra trioen.
Her får vi monstertrioen slik vi kjenner dem. Musikken er tung, og mange vil nok kanskje ha problemer med å kalle det jazz, men det spiller ingen rolle. Bushman’s Revenge er jazz, bare i en litt annen innpakning enn det man kanskje er vant til.
Vi får Even Helte Hermansens fantastiske gitarspill, som bare blir bedre og bedre, Rune Nergaards solide og bastante bass, og under, over og ved siden av de to, Gard Nilssens strålende trommespill. Og i tillegg de to gjestene, hvor David Wallumrød høres ut som han har nilyttet i dagevis på 70-tallsorganistene innenfor rocken, som for eksempel Keith Emerson, og Kjetil Møster, som er det råeste tenorsaksofonisten siden John Coltrane.
Så er det over på «jazz, fritt etter hukommelsen», som allerede fra første strofe melder om en ny vår. I McCoy Tyners «Contemplation», fører Hermansen oss inn i en mye mer jazzig verden. Hans gitarspill her er JAZZ, med store bokstaver. Her beviser han at han er noe langt mer enn en litt utagerende rockegitarist, og det er mange el.gitarister som dukker opp i hjernebarken når han drar sine seige løp. Og bak legger Neergaard og Nilssen seg i det samme landskapet. Og vi kan lene oss tilbake og bare nyte.
Nergaards «0500» starter med han selv i et litt søkende bass-spill, før Hermansen kommer smygende sammen med Nilssen. De befinner seg nedpå og i godt tilbakelent stilling, og det hele er originalt og fint. Og for et gitarspill fra Hermansen! Hele veien utvikler låta seg, og det swinger bare mer og mer ettersom tiden går.
Hermansens «Bo Marius» er neste. Den er også nedpå, og jeg får en følelse av at platen mye mer er en Helte Hermansen-plate enn de tidligere Bushman-platene.
Han viser hele veien at han er i den absolutte verdensklasse med sitt spill, og her er spillet en slags videreutviklet utgave av Bill Frisell. Det er blues og litt country-feeling som passer denne trioen, og jeg får også litt en Terje Rypdal og Chaser-følelse over det jeg hører, selv om Hermansen befinner seg et godt stykke fra det Rypdalske.
Så følger Hermansens «Gamle plata til Arne», en låt som gjerne kunne vært gjort av John Coltrane og spilt av Jimi Hendrix (What a Dream!). Her henger alt sammen på en fremragende måte, gitaren som snor seg rundt i landskapet, bassen som legger et tungt jazzbeat under og Nilssen med ytterst spenstig trommespill.
Og selvsagt måtte det også komme en låt av Albert Ayler! «Angels» høres om mulig enda mer Rypdalsk ut enn «Bo Marius», men hele tiden er det Bushman’s Revenge og Albert Ayler. Nydelig!
Så går trioen inn for landing med Hermansens «Lola mit dem gorgonzola», en leken og fin sak, som kanskje er den lyseste låta på plata, hvor Hermansen leker seg på gitaren med et relativt stødig komp i bakgrunnen.
Dette er blitt to strålende dokumenter fra historien om Bushman’s Revenge. Liveplata er en avslutning, mens «jazzplata» er starten på et nytt, fantastisk kapittel til en av de tøffeste trioene på kloden. Og musikken viser, for alvor, hvilke glitrende gitarist Even Helte Hermansen er. Og sammen med Rune Nergaards bass-spill og Gard Nilssens trommespill, kan vi se svært lyst på gitartrioens framtid i Norge. For dette overgår det meste! Makan!
Jan Granlie
Even Helte Hermansen (g), Rune Nergaard (b), Gard Nilssen (dr), Kjetil Møster (s), David Wallumrød (keys)
