En del jazzlyttere har hørt den franske vokalisten Camille Bertault på YouTube, og takket være to videoer, hvor hun «scatter» over to soloer hun har transkribert: Coltranes ikonske solo på «Giant Steps» og de improviserte keyboard-linjer på Snarky Puppys «Lingus», gikk jungeltelegrafen, og plutselig var hun et navn man snakket om, og veien til platestudioet var kort, og Sunnyside var de som fikk «grep» på henne og fikk henne i studio i Frankrike.
I studio hadde de også invitert med pianisten Olivier Hutman, bassisten Gildas Boclé og trommeslageren Antoine Paganotti.
Derfra til en svært positiv omtale i Down Beat var veien kort, som skrev: Albummet inneholder seks originaler og fire tolkninger og understreker, at Bertault er mye mer enn kun en vokal gymnast, hun er også en fin komponist og sanger, som evner å lokke det følelsesmessige innhold ut av en sang eller melodi.
Jada, hun er en dyktig sanger, noe man hører allerede i åpningssporet «Quoi de plus anodin («Empty Pockets») av Herbie Hancock. Og i tredjesporet, Wayne Shorters «Infant Eyes», som gjøres med fransk tekst, er en nydelig ballade, hvor hun synger tett opp mot Shorters originale sopransaksofontone.
Jimmy Rowles «Cette Nuit» («Peacocks») tolkes også på fransk, og er nok en flott ballade, og etter noen utmerkede, egne komposisjoner, får vi Duke Ellingtons «Prelude» («Prelude to a Kiss»), også på fransk, gjøres slik at jeg er overbevist om at «The Duke» applauderer fra sin trone i jazzhimmelen.
Hennes egne komposisjoner skiller seg ikke nevneverdig fra de mer kjente, amerikanske låtene. Hun «scatter» mye mer på disse låtene, og hadde hun deltatt på den finske vokalkonkurransen «Lady Summertime», hadde hun garantert vunnet (siden det der var obligatorisk å bevise at man kunne «scatte»).
De fleste låtene er enten ballader, eller i medium tempo (med unntak av «Tatie Cardy», hvor «scattingen» går unna i et tempo som nesten er utrolig at det er mulig å gjennomføre), men det er lite som er vakrere enn franske ballader, så det fungerer godt. Et lite svakhetstegn kan man merke når hun beveger seg høyt opp i det vokale registeret. Da holder hun nesten på å sprekke. Men holder hun seg i et toneleie hvor hun føler seg bekvem, så fungerer dette fint.
Avslutningslåta, «Satiesque», er en søt melodi som hun gjør overbevisende.
Bertault virker på denne innspillingen som en leken og faglig, ytterst dyktig vokalist, som har (nesten) full kontroll på stemmebåndene, og trenger ikke anstrenge seg stort for å gjøre akkurat det hun vil med stemmen.
De tre musikerne hun har fått med seg i studio, kan sitt håndverk, og leverer akkurat det de skal. Spesielt synes jeg bassisten Boclés spill fungerer fint.
Dette er ikke blitt en plate med en kvinnelig Bobby McFerrin, men en plate med en strålende, fransk vokalist, som vil kunne bli en av de nye vokalyndlinger på verdens jazzfestivalscener, kanskje allerede neste år.
Jan Granlie
Camille Bertault (v), Olivier Hutman (p), Gildas Boclé (b), Antoine Pagnotti (dr)
