På «Hesitantly Pleasant» får vi servert sju serdeles frittgående strekk fra trommeslageren Mike Caratti, saksofonisten Rachel Musson og Steve Beresford på piano og elektronika. Av de tre kjenner vi til Musson fra tidligere, fra konserter på Blow Out i Oslo med den danske saksofonisten Julie Kjær og fiolinisten/cellisten Hannah Marshall, mens Steve Beresford lenge har vært en av de britiske øyers mest spennende, fritt improviserende musikere. Han har gjort spennende ting med blant annet gitaristen Derek Bailey og medgruppen Alterations. Han har også spilt med Brian Eno, Evan Parker, Lol Coxhill og John Zorn, og han er en del av London Improvisors Orchestra.
Sammen er disse nærmest husmusikere på Vortex i London, hvor de har spilt spontane konserter med det som kan krype og gå av frittimproviserende musikere som er innom London de senere årene.
Det er allikevel tre forskjellige stemmer vi får høre på «Hesitantly Pleasant». Mussons saksofoner står fram som de ledende elementene i musikken, mens Beresford pøser på med inntrykk, både fra pianoet og elektronikken, og kommunikasjonen dem imellom er god. Og når Caratti i tillegg gjør hva han kan for å styre skuta fra trommesettet, blir det ytterst spennende.
Jeg har sagt det mange ganger før, at mye egentlig erbasert på flaks og mye erfaring, om slike spontane treff lykkes musikalsk, men her synes jeg vi får høre tre spennende musikere som fungerer godt sammen. Musson ligner litt på Ingrid Laubrock i tilnærmingen til musikken, men hun har en mykere lyd i saksofonene enn Laubrock, selv i de passasjene hvor de virkelig «tar av». Beresford kan du vel nesten sette til hva som helst av musikk, og han får det til å fungere, og med Carattis kommentarer og innspill, blir dette rett og slett musikk som peker framover, og som er spennende å lytte til.
Jan Granlie
Mike Caretti (dr), Rachel Musson (s), Steve Beresford (p, elec)
