Stedet er Molde, det er jazzfestival i en tid hvor jazzen i Norge var på en viss fremmarsj i landet. Stedet er Lucullus, en sentral jazzklubb i den norske jazzen på den tiden. Ikke et lokale som var bygd for jazzmusikk, der du kom inn fra trappen opp i andre etasje, svingte til venstre, så til høyre og rett ved baren og inngangen til toalettet, til høyre og to-tre trinn ned, og du var inne i «løvens hule». Det var i dette intime lokalet de lokale «jazzerne» tok plass et par ganger i uken for å høre jazz fra hele verden. Utenfor dette intime, innerste lokalet satt de som ikke var like dedikerte til musikken, men som var mer opptatt av andre «fordeler» på et av byens få steder hvor man kunne møte venner, det annet kjønn og få seg et glass i hyggelige omgivelser. Allerede på vei opp trappen kunne man kjenne den typiske Lucullus-luktrn av gammelt øl, røyk og svette, noe man bare skulle ha med seg når man skulle på jazzklubb, Og den dag i dag kan jeg kjenne denne odøren når jeg tenker tilbake på alle besøkene gjennom flere år som en ytterst ustrukturert student i byen.
Lucullus ble en viktig scene også for den årlige jazzfestivalen. Her fikk man høre typisk «klubbjazz», i relativt uhøytidelig atmosfære, og ett av de virkelig store konsertene på stedet, må ha vært den kvartetten vi her møter. Carl Magnus «Calle» Neumann var en av landets ledende altsaksofonister på den tiden, og spilte (og nærmest bodde) på Club7 i hovedstaden. Christian Reim var en god kamerat av Newmann, og en av de virkelige storhetene i den norske jazzen. Som pianist var han kompromissløs og enerådig. Hans skrev fantastiske komposisjoner, og både han og Neumann kunne, med litt «styring» blitt verdensstjerne. Bassisten Bjørn Kjellemyr var også, på den tiden, en av de beste innenfor bassfaget i Norge og Norden. Han har spilt med de aller beste, norske musikerne opp gjennom årene, men har de senere årene vært lite å se og høre på norske jazzscener. Trommesalageren Ole Jacob Hansen, hadde siden 60-tallet vært en av de mest benyttede trommeslagerne når det var besøk av utenlandske stjernemusikere, samtidig som han var med i de fleste viktige jazzensembler i landet. Men han døde altfor tidlig den 6. mars 2000.
Å hente denne kvartetten opp fra Oslo var nok ikke den enkleste jobben festivalmedarbeiderne hadde under festivalen i 1976. Dette var sterke personligheter som visste hva de ville, og ofte var det en del ting utenom det rent musikalske som spilte inn i deres opptredener.
Men den 4. august 1976 på Lucullus, må ha vært en av festivalhistoriens beste konserter i det intime lokalet. Og nå har det utmerkede plateselskapet Jazz Aggression ved Johan Fredrik Lavik, fått ansvaret for to NRK-opptak, produsert av Erling Wicklund – den som nå surrer og går på spilleren, pluss utgivelsen «Mona Lisa», med Christian Reim Sextet fra Molde kino i august 1973 (en plate vi kommer tilbake til om få dager).
På denne første innspillingen får vi seks komposisjoner, alle, med unntak av George Gerswins «The Man I Love», er skrevet av Christian Reim. Og de går hardt ut, med den drivende og fine «Hippie», hvor Neumann fører an i temaet, som gjerne kunne vært gjort av Horace Silver. Her får vi en nydelig altsaksofonsolo av Neumann, som beviser hvilken fantastisk saksofonist han var innenfor den mer soulrettede jazzen. Og bak pusher og sparker Reim han framover, sammen med et nydelig og pågående komp, før Reim overtar rollen som solist. Og selv om jeg har vært innenfor dørene på klubben noen hundre ganger, kan jeg ikke erindre å ha hørt så veldig mange pianosoloer som har vært bedre enn denne.
Deretter følger den litt roligere «Diplomatologhy», som kanskje ikke akkurat er Reims beste egenskap, men som musikalsk er en perle av en låt, hvor man særlig legger merke til Kjellemyrs syngende bass-spill. Tredjelåta «Goodbye» er en kort «pauselåt» som klokkes inn på et drøyt minutt, og som var et varsel om å komme seg i baren, og opp til baransvarlig, Frode Lund, som alltid holdt kontrollen over hvor mye vi hadde fått i oss.
Og mens noen er i baren for å sørge for nye forsyninger, kan vi snu platen, og gjøre oss klare for «Den Fandenivoldske», en relativt hurtig låt, hvor Neumann igjen er der han skal være med drivende godt altsaksofonspill. Reim roer det litt ned i sin solo, med Kjellemyr er i «hundre» i bakgrunnen sammen med Hansens flotte trommespill. Men Reim blir ikke i det stille altfor lenge. Han bygger opp en nydelig solo, som burde kvalifisere han til statue på torget i byen. Her koker det virkelig av bandet, hvor avstanden til Horace Silver ikke er stor, men absolutt merkbar.
Så roer de ned med George Gerswins «The Man I Love» i en fin versjon, hvor Neumann viser at han også kan spille ballader på strålende vis. Jeg har hørt noen versjoner av denne låta, også fra en del altsaksofonister, men jeg kan ikke komme på så mange som er like følsomme og fine Neumanns spill her. Hele kvartetten føler seg bekvemme med denne balladen, og alle fire leverer strålende spill, før de runder av med den korte «Goodbye II», og publikum kan vandre til andre konserter under festivalen, enten i hissig regn fra vest, eller i en vakker solnedgang som skinner i fjellene på andre siden av fjorden.
Dette var året før jeg begynte å frekventere Moldefestivalen. Men når jeg hører på denne innspillingen kan jeg angre på at jeg ikke begynte å reise nord-vestover litt før, for denne konserten skulle jeg gjerne fått med meg. For dette er strålende kvartettmusikk fra fire av Norges aller beste jazzmusikere på den tiden, som må ha vært i usedvanlig god form denne kvelden på Lucullus.
Takk til NRK og Erling Wicklund for at de valgte å «ta opp» denne fantastiske konserten, og takk til Fredrik Lavik for at han nå har gjort opptaket tilgjengelig for oss.
Jan Granlie
Carl Magnus Neumann (as), Christian Reim (p), Bjørn Kjellemyr (b), Ole Jacob Hansen (dr)
