Pianisten og, ikke minst, komponisten Carla Bley, har vært en egen institusjon innenfor jazzen siden hun debuterte i eget navn med platen «Tropic Appetites» på selskapet WATT i 1974. Og da hun kom med sin «Dinner Music» i 1977, ble hun et navn på alle jazzinteressertes lepper. Før det hadde hun markert seg med The Jazz Composer’s Orchestra (TJCO), først med platen «Communication» i 1966, med trompeteren Michael Mantler og hans «Jazz Realities» (Fontana, 1966) samme år, og med vibrafonisten Gary Burtons «A Genuine Tong Funeral» (RCA, 1967).
Og derfra til i dag, har hun vært med på flere av den nyere jazzens mest spennende innspillinger, så som Charlie Hadens «Liberation Music Orchestra» (Impulse!, 1969), TJCOs fantastiske «Escalator over the Hill» (JCOA, 1968-71) og Mantlers «The Hapless Child» (WATT, 1976) for å neve noen perler hvor hun ikke er eneansvarlig for musikken.
De senere årene har vi hørt henne i trio med bassist og ektemann Steve Swallow og den britiske saksofonisten Andy Sheppard, og jeg vet det er mange som gleder seg til hver konsert og nye plate med denne trioen.
Bley er født i 1938, så det er ingen ungdom vi snakker om her. Hun har svenske årer i blodet, og hennes egentlige navn er Lovella May Borg.
Bassisten Steve Swallow (født i 1940) har også vært en markant jazzmusiker siden han dukket opp på George Russells plate «Ezz-thetics» (Riverside, 1961), «The Stratus Seekers» (Riverside, 1962) og «The Outer View» (Riversidem 1962), i Paul Bley Trio og platen» Footloose!» (Savoy, 1963) og på Gary Burtons «The Groove Sound of Music» (RCA, 1963). Fra da av har han spilt med «alle», og er en ytterst respektert el.bass-utøver. Og det er i første rekke hans tørre og fine lyd i el.bassen som har gjort han til den originale musikeren han er, selvfølgelig ved siden av at han er en eminent bassist, som sømløst glir inn i nesten hvilken som helst, musikalsk sammenheng.
Saksofonist Andy Sheppard representerer «ungdommen» i trioen. Han er født i 1957, og er født i Warminster i Wiltshire i England. Han har en helt annen bakgrunn enn de to amerikanerne, siden han har britisk bakgrunn, med erfaring fra samspill med såpass forskjellige musikere som Kathryn Tickell, Keith Tippett, Ketil Bjørnstad, Joanna MacGregor, John Martin, Rita Marcutulli, Judie Tzuke med flere fra denne siden av Atlanderhavet, men også med flere tidligere prosjekter med blant andre Carla Bley og Gil Evans fra andre siden av havet.
Og denne trioen må være den perfekte sammensetning for den «eldre damen» Bley. Her er det ikke om å gjøre å spille «fort og gæli», og vise fram alle de tekniske tingene man kan, men, som mange europeiske band, lage deilige melodier, gjerne godt innenfor bluesakkord-sjemaene, og rett og slett lage og spille fin musikk.
Musikken på denne platen er delt inn i tre hovedbolker: «Life Goes On», som inneholder «Life Goes On», «On», «And On», «And Then One Day», før vi får «Beautiful Telephones» fordelt på «I», «II» og «III», før vi får siste del «Copycat» med låtene «After You», «Follow The Leader» og «Copycat». Alt gjort med en tilbakelent holdning som bare er deilig å lytte til.
Bley er ikke verdens mest utagerende pianist, men lager noen strålende komposisjoner, hvor hun, med enkle grep, fører de to andre gjennom låtene og bygger, særlig, Sheppard opp til å prestere maksimalt. Swallow er en av de stødigste bassister jeg vet om. Med stoisk ro og oversikt ligger han der bak og legger ned akkurat de tonene som skal til for å dra dette framover. Og i front spiller Sheppard de fleste temaene og er den som sammen med Bley, står for mesteparten av improvisasjonene. Lenge har jeg vært litt skeptisk til spillet til Sheppard. Jeg har riktig aldri forstått at han er en stor saksofonist. Noe som kanskje skyldes lyden i hornet som er veldig «britisk» og inneholder ikke altfor mye personlighet. Men i samspill med Bley og Swallow synes jeg han har funnet sin plass i jazzlandskapet. Hans tørre tone passer som hånd i hanske til denne trioen, og som «tredje hjul på vogna» er han den som på mange måter gjør samspillet til noe ekstra.
Ingen av låtene, eller sekvensene, beveger seg langt unna bluesen, men de gjør det på en fremragende og original måte hele veien. Hør for eksempel på Bleys enkle, men ytterst effektive solo i det sjuende sporet «III», hvor hun i tillegg til nydelig spill, også bringer inn litt av den humoren hun er så kjent for fra tidligere tider. Genialt!
I det hele tatt er «Life Goes On» blitt en riktig perle av en plate. Hele veien er dette musikk man kan lene seg rolig tilbake og nyte, gjerne med et av de beste glassene man har av en rød en fra sydlige deler av Frankrike, lukke øynene og ta den enkle, men ytterst effektive musikken til seg. Det blir faktisk ikke mye bedre enn dette! Og en bedre plate å lytte til på Valentines Day (selv om vi her i salt peanuts*-redaksjonen ikke liker slike amerikanske festdager), kan jeg nesten ikke tenke meg.
Jan Granlie
Carla Bley (p), Andy Sheppard (ts, ss), Steve Swallow (b)
