11. mai i år fylte Carla Bley 80 år. Hun kan se tilbake på et langt musikalsk liv med nyskapende kvalitetsmusikk i nær sagt alle mulige formater.

Lovella May Borg har levert oss store musikalske øyeblikk siden starten – som for de fleste av oss kom gjennom det hun intenderte som jazzens tilsvar til Beatles’ «Sgt. Pepper» – kronotransduksjonen «Escalator over the Hill» hun skrev og spilte inn i samarbeid med poeten Paul Haines i 1971.

Vi forbinder henne med ikke bare som en eminent pianist, men også som en framifrå komponist. Og ikke minst arrangør for sine diverse store ensembler.

Men det er en ting som alltid er der – en umiskjennelig melodiføring og harmonisk struktur som er som en personlig signatur å regne. Vi hører innflytelser fra Thelonious Monk, fra Duke Ellington, …, men det sterkeste båndet hører vi til Kurt Weills musikalske uttrykk. Men Carla Bley har tatt det milevis fra disse utgangspunktene og skapt et musikalsk univers som er helt særegent. Du trenger bare å høre et par-tre toner før du vet at du er i Carlaland.

Hva det er som gjør at hun først og fremst har hatt sin følgeskare i Europa og aldri riktig har blitt regnet med i sitt hjemland USA er et interessant spørsmål som jeg ikke har svar på, men det at hun kompositorisk veldig tidlig brøt med den avantgardescenen i New York hun var en del av og utviklet sin musikalsk i en tydeligere europeisk kunstmusikalsk tradisjon har nok vært en del av det.

Charlie Haden sa det en gang, hun er som en musikalsk spottefugl («like a mockingbird») -hun er i stand til å snakke nesten ethvert musikalsk språk. Og humoren er aldri langt unna: «Blues in twelve bars and blues in twelve other bars», «Wrong key donkey», «I hate to sing», «Liver of life», «Sex with birds»…

Nå slipper hun «Andando el Tiempo» på ECM med sin trio med Steve Swallow på sin karakteristiske Citron AE-5 femstrengs el-bass og Andy Sheppard på saksofoner. Tittelen referer til et spansk dagligdags uttrykk hvis betydning er avhengig av sammenhengen. Noen ganger kan det bety «i tide», men stående alene som her kan det vel best oversettes med «as time goes by»…

Etter at de økonomiske forutsetningene gjorde det vanskelig å videreføre hennes store ensembler har denne trioen vært den viktigste veien for hennes musikalske uttrykk. Det har også ført til at vi de siste årene har blitt mer eksponert for pianisten Carla Bley, selv om komponisten og arrangøren langt fra er blitt borte.

Tidligere har hun beskrevet seg selv som 1% pianist og 99% komponist. Når er de på et mer sammenliknbart nivå. For komponisten er ikke borte: «When I write for the trio, it’s really big band music reduced. [Thus] I have to play way over my head and so do the guys».

Den forrige plata med trioen – «Trios» (ECM 2287) – var den første fra Bleys hånd på mange år utgitt utenfor hennes egen label Watt/XtraWatt – og den første på ECM med Manfred Eicher som produsent. Denne plata er den andre, spilt inn i november 2015 – igjen i studio hos sveitsisk radios italienske selskap RSI i Lugano. Som vanlig med Stefano Amerio bak spakene.

Plata faller i tre deler – en suite på tre satser som plata henter sin tittel fra, deretter et humoristisk stykke «Saints Alive!» basert på å overhøre gamle damer som sitter på en veranda og sladrer i den kjølige kveldsskyggen etter en solvarm dag. Siste del er et musikalsk dikt «Naked Bridges/Diving Brides» som er bygget over et dikt av Bleys gamle samarbeidspartner Paul Haines. Låta ble skrevet som bryllupsgave til Andy Sheppard – derfor også leken med Felix Mendelssohn.

Suiten «Andando el Tiempo» skriver Carla Bley «was written as I watched a friend recover from addiction and come out the other end». Første del  «Sin Fin» – «det er fint» – er erkjennelsen av at den stadige flukten fra smerte og redsel ikke er tålelig lenger. Andre satsen – «Potación de Guaya» (= sorgens drikk) – henter sitt navn fra det meksiskanske opphavet til betegnelsen pot på marijuana. Låta beskriver sorgen til de rundt.

Sistesatsen «Camino al Volver» – eller veien tilbake – handler om arbeidet med å vende tilbake til et sunt og bærekraftig liv.

Det er ikke noe banebrytende nytt i denne trioplata. Men Carla Bley har levert mer enn nok gjennom sitt musikalske liv til å kunne ta noen kunstneriske hvileskjær. Men teknisk sett og musikalsk sett er det få hvileskjær. Hun spiller og improviserer fortsatt slik at det er en nytelse å høre på. Det er – på tross av noen dystre tema – musikk du blir i godt humør av.

Etter at Keith Jarretts «Standards»-trio er historie er dette det aller fremste av intuitiv kommunikasjon og felles skaping av musikk vi har i internasjonal jazz på dette nivået i dag..

Denne plata er et must for alle de som kjenner og setter pris på hennes musikk. Det finnes ingen bedre måte å markere hennes inngang til sitt niende tiår. Hun sa en gang at hun aldri kunne tenke seg å ha hundretusener av tilhengere i et system som forlangte at hun gjorde ting hun ikke ønsket å gjøre. Om det bare var 50 000 i hele verden som satte pris på hennes musikk, så var hun strålende glad for disse 50 000.

Så la oss fenti tusen heve vårt glass, gratulere Carla Bley med jubileet og lytte til denne plata «… as times go by».

Johan Hauknes

Carla Bley (p), Andy Sheppard (ss, ts), Steve Swallow (b)

Carla Bley Trio, New Morning, Paris, 21. oktober 2015