Den portugisiske kontrabassisten og komponisten Carlos Bica er en av de mest produktive og innovative portugisiske musikerne og har vært en konsekvent tilstedeværelse på den europeiske jazzscenen de senere årene. Han er kjent for sin lyriske tone på kontrabassen, og han har den sjeldne evnen til å skrive melodier som egentlig er sanger uten ord, hjemsøkende og uforglemmelige. Blant de mange musikalske prosjektene han leder sammen med ulike teater-, film- og danseprosjekter, blir trioen hans AZUL med gitaristen Frank Möbus og trommeslageren Jim Black hans utstillingsvindu som bassist og komponist.
Bica har spilt på mange av de store musikkfestivalene i Europa, Canada og Asia og han har samarbeidet med musikere som Ray Anderson, Kenny Wheeler, Aki Takase, Kurt Rosenwinkel, John Zorn, Maria João, Alexander von Schlippenbach, Lee Konitz, Mário Laginha, Gebhard Ullmann, David Friedman, Daniel Erdmann, DJ Illvibe blant andre. I hjemlandet har han også vært å høre med artister som Carlos do Carmo, José Mário Branco, Camané, Pedro Caldeira Cabral, Cristina Branco og Janita Salomé.
På sin nye utgivelse møter vi han sammen med altsaksofonisten og vokalisten José Soares, vibrafonisten Eduardo Cardinho og gitaristen og banjoisten Gonçalo Neto. Vi får 12 låter, hvor Bica står ført opp som ansvarlig for de fleste, men vi får også en komposisjon av Gonçalo Neto, en av Carsten Johannes Daerr, en av José Mário Branco og en som Bica har gjort sammen med Gonçalo Neto.
Og fra starten med «Roots» til de avslutter med «Love Boat» er dette et album hvor bassen spiller hovedrollen. Og tonen i bassen til Bica er noe av det fineste jeg har hørt av basslyd, samtidig som komposisjonene har mye portugisisk i seg, som ofte kan relateres til den portugisiske folkemusikken fado. Hans syngende bass, leder an, og sammen med nesten «skremmende» vakkert spill fra de andre musikerne, blir dette et strålende album. Men det er også strålende jazz, og basspillet minner ofte om den franske bassisten Renaud Garcia-Fons, selv om spillet ikke er like frapperende som hos franskmannen, samtidig som det er mye Arild Andersen i spillet.
Og selv om starten er den jeg faller mest for, samarbeider han med utsøkte musikere som er med på å gjøre utgivelsen til en deilig forestilling.
Vakkert!
Jan Granlie
Carlos Bica (double bass), José Soares (alto saxophone, voice), Eduardo Cardinho (vibrophone), Gonçalo Neto (guitar, banjo)
