Carn Davidson 9s fjerde studioalbum, Reverence, serverer to suiter med musikk fra trombonisten William Carn og altsaksofonisten og fløytisten Tara Davidson, som hyller noen av deres musikalske helter og heltinner. William Carns «Pan-American Suite» er delvis dedikert til hans latinske arv og hans kjærlighet til brasiliansk musikk. Som en del av Costa Rica, kalte Carn opp låten «Florencio» etter sin far, som var hans første musikklærer (uten at han egentlig var klar over det), på grunn av hans enorme lidenskap for musikk av alle slag. De andre «delene» er inspirert av de brasilianske komponistene Sérgio Mendes, Hermeto Pascoal og Antonio Carlos Jobim, hvis sans for melodi, rytme og lekenhet, alltid har vært en inspirasjon og følgesvenn på Carns musikalske reise.
Komposisjonene i Tara Davidsons «Saxophonists Suite» er dedikert til Dick Oatts, Joshua Redman, Christine Jensen og Kenny Garrett. Disse fire jazzsaksofonistene har alle dypt påvirket Davidson og gitt henne mye glede og inspirasjon gjennom deres musikk som saksofonister, improvisatorer og komponister. Davidson forsøkte å komponere en del av suiten for hver av disse saksofonistene som skulle formidle elementer av deres musikalske stemme til lytteren, samtidig som hun hyllet dem.
Med på platen finner vi foruten Davidsen på altsaksofon og fløyte og Carn på trombone, tenorsaksofonisten og klarinettisten Kelly Jefferson, barytonsaksofonisten og bassklarinettisten Shirantha Beddage, trompeterne Jason Logue og Kevin Turcotte, basstrombonisten Christian Overton, bassisten Andrew Downing og den allestedsnærværende trommeslageren Ernesto Cervini. I tillegg har de med altsaksofonisten Dick Oatts og perkusjonisten Mark Kelso på en låt hver. Innspillingen er gjort i Toronto den 5. og 6. mai 2024, og delene i de to suitene er fordelt jevnt utover platen, slik at vi ikke først får en suite med musikk tilegnet den latin-amerikanske musikken, og så en del med saksofonist-hyllester.
Og de går fint ut med Davidsons «Fire (for D. Oatts)» med relativt typisk nonettspill, i et friskt landskap, hvor Oatts får boltre seg fint som solist. Han leverer en strålende altsaksofonsolo, hvor kompet pusher han fint framover. Hans tone og spill kan minne litt om Phil Woods på sitt beste, men han har sin klare egenart, og er tydeligvis en inspirasjon for resten av bandet. Deretter følge Davidsons «Groove (for Joshua)», altså til Joshua Redman. Her tar bandet det litt ned, og låten kunne gjerne vært skrevet av Redman. Kelly Jefferson opptrer i rollen som Redman, en rolle hun fikser fint med spill som ikke er noen kopi, men en utmerket tenorsaksofonsolo sugd av eget bryst. Her får vi også en fin trommesolo fra Cervini i en låt som går fint inn i den amerikanske nonett-tradisjonen.
Så følger to komposisjoner av Carn, først balladen «If Not Now, Then When?», hvor en av trompeterne åpner, før Carn avleverer et par myke og fine trombonesoloer, før vi får den raskere, og mer latin-inspirerte «Saudé», som selv om den inngår i den latin-amerikanske suiten, ikke blir i overkant latin-amerikansk, men en fin låt som går fint inn i nonett-tradisjonen. Men det latinske kommer mest fram i det perkusjonen til Kelso kommer inn. Og Davidsons altsaksofonsolo finner sin naturlige plass, før vi virkelig tas med inn i det latinske med ordløs vokal og perkusjon.
Davidsons «Wonderment (For C.J)» følger. Dette er en hyllest til den canadiske saksofonisten Christina Jensen, med soloer fra Carn og trompeteren Kevin Turcotte. Dette er også en slags ballade med fint spill over hele linja, og den er delt inn i flere sekvenser/satser med pause mellom hver. Og Carn avleverer en fin solo, før Turcotte overtar med en like fin solo. I Carns «Just Because» får vi mer latin-amerikanske påvirkninger, men jeg savner litt av den musikalske «galskapen» vi har fått fra Hermeto Pascoal. Her blir det mer «streit» latin i stort format, men med mange fine innspill fra musikerne. Men det blir litt for «dannet» for denne lytteren.
Carns «Florenco» følger, hyllesten til Carns far og inspirator. Nok en ballade, og en fin hyllest, hvor en av trompeterne spiller temaet, som kanskje blir litt «svulstig», og hvor Jefferson gjør en fin tenorsaksofonsolo i beste latin-tradisjon som nesten like gjerne kunne vært gjort av Stan Getz, men på en fin og personlig måte som jeg liker godt, før de avrunder med Davidsons Joy (For Kenny)», altså for Kenny Garrett. Her er det barytonsaksofonisten Shirantha Beddage som er oppført som solist. Men vi legger nesten like godt merke til Davidsons innledning og det fine drivet i trommespillet til Cervini. Men barytonsaksofonsoloen er fint, og det er fint at de her har valgt en saksofontype som Garrett ikke er mest kjent for. Og når soloen fremføres som dette, så synes jeg det fungerer utmerket.
Dette er blitt en variert og fin nonett-utgivelse, som ikke i altfor stor grad legger seg på de mer kjente nonettene i jazzhistorien. Både Carn og Davidson har levert utmerkede komposisjoner, arrangementene er spennende, og de ni (11) musikerne leverer solid spill hele vegen, både i ensemblespillet og i soliene.
Jan Granlie
Tara Davidson (altp saxophone, flute), William Carn (trombone), Kelly Jefferson (tenor saxophone, clarinet), Shirantha Beddage (baritone saxophone, bass clarinet), Jason Logue (trumpet), Kevin Turcotte (trumpet), Christian Overton (bass trombone), Andrew Downing (double bass), Ernesto Cervini (drums), Dick Oatts (alto saxophone), Mark Kelso (percussion)
