Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

CARSTEN DAHL

«The Myth & The Moth»
TIGER 1902195

Den danske pianisten Carsten Dahl kan omtrent brukes til hva det skulle være, bare det er et piano i nærheten. Du kan sette han ved et piano og be han gjøre det eller det, og han gjør det alltid med stor overbevisning.

For et par dager siden anmeldte jeg hans trioutgivelse «A Good Time», innspilt i 2007, men utgitt først nå. I samme oversendelse kom også soloinnspillingen «The Myth & The Moth», hvor Dahl spiller 11 låter med tittelen «Myth #1- #11». Den tolvte («Myth #12») er det hans datter Phillippa Cathrine som spiller.

Når jeg hører Carsten Dahl solo, får jeg en fornemmelse av å høre Keith Jarrett etter at han har oppholdt seg et år eller to i Skandinavia, og har tatt til seg de nordiske stemmene i spillet. For Carsten Dahl er uten tvil nordisk når han improviserer fritt. Du kan sette han inn i et hardtsvingende bopband, og han låter som om han er født og oppvokst i Bronx, eller du kan plassere han sammen med for eksempel Palle Mikkelborg og Helen Davis, og du får vakker kammerjazz som resultat. Eller du kan sette han sammen med Jon Christensen og Arild Andersen, og du får den moderne, nordiske jazzen akkurat slik vi nordmenn gjerne vil ha den servert.

Og når han får operere alene, uten å måtte forholde seg til andre musikere, er han virkelig i sitt ess. Han nynner med i noen av låtene, han streifer innom den klassiske pianotradisjonen og de klassiske mestere, og han spiller nydelig pianojazz det går lang tid mellom hver gang vi hører. Og med avslutningen «Myth #12» er det godt å høre at eplet ikke har falt altfor langt fra stammen.

Dette er en plate som bør kunne bli en favoritt både hos jazzelskere og de som har mest sans for den klassiske pianomusikken. For de som liker begge deler, er dett en gullbarre av en plate.

På coveret står det at platen kan plasseres i genren «jazz/spiritual music». Jazz? Ja! I alle høyeste grad. Spirituell? Det også! Og kombinasjonen av disse to tingene fremført av Carsten Dahl er noe av det vakreste man kan høre! Jeg tror faktisk ikke jeg har hørt vakrere solopiano siden Keith Jarrett gjorde «Facing You» og «Köln Concert»! Og det sier ikke så rent lite!
Jan Granlie

Carsten Dahl (p), Phillippa Cathrine Dahl (p)

Skriv et svar