Egentlig er vel dette en innspilling salt peanuts* strengt talt ikke skulle ha anmeldt, siden vår danske skribent, Niels Christensen, var den som tapet denne konserten den 4. februar 2007, og undertegnede er kreditert for bildet i innercoveret. Men vi velger å skrive om den uansett. Jeg følte det uansett var på sin plass å opplyse om de faktiske forhold, uten at jeg dermed skal hevde at vi ikke kan vurdere denne innspilling på et nøytralt grunnlag.
Pianisten Carsten Dahl har de senere årene markert seg som en av de sterkeste pianistene i det danske jazzmiljø. Hans solokonserter er fremragende (hans versjon av Goldberg-variasjonene er snart ute på plate!), og hans kvartett, Carsten Dahl Experience, med saksofonisten Jesper Zeuthen, bassisten Niels Davidsen og trommeslageren Stefan Pasborg, har de senere årene vært et av Danmarks mest interessante band. I tillegg spiller han jevnlig i trio med de to nordmennene, bassisten Arild Andersen og trommeslageren Jon Christensen, i en friere utgave enn den vi møter på «A Good Time».
Dette er en samling standardlåter, som Dahl gjør sammen med bassisten Lennart Ginman og trommeslageren Frands Rifbjerg.
Det starter med Cole Porters «Love For Sale», før vi får «When You Wish Upon A Star», «Take Five», «East Living», «What Is This Thing Called Love», «Someone To Watch Over Me» og «Down With It», før de runder av med Cole Porters «Night And Day». Alle gjennomspilt en million ganger av hele “holdet” av amerikanske musikere, og etter vår mening skal det mye til å gjøre disse slitesterke låtene til sine egne.
Musikken fremføres løst og ledig, med Dahl i en ledende rolle. Han har den totale kontroll over disse standardene, som også han sikkert har spilt noen tusen ganger, og hans soloer er kreative og fine. Alt høres såre enkelt ut, og man hører at i alle fall Dahl koser seg på denne spillejobben på Bryggeriets Hus i København. For innspillingen er gjort i konsertsituasjonen. Publikum koser seg, bayeren flyter, og alt er lunt og dansk, slik det skal være.
Jeg kan faktisk ikke tenke meg så mange pianister i dag som spiller standardlåtene finere enn Carsten Dahl. Hans spill på denne innspillingen har sterke røtter i boptradisjonen, og alt fra Bud Powell til Dorothy Donegan kan fornemmes i hans spill. Lennart Ginmann er kanskje litt anonym i sammenhengen. Han spiller stort sett det han skal, som var det en jam session, og hans soloinnslag er ikke mer enn de bør være. Trommeslager Rifbjerg «pisker på» uten å gjøre altfor mye av seg, annet enn å holde trioen sammen.
Dette er uten tvil, Carsten Dahls plate. Han ligger langt framme i lydbildet, kanskje til og med litt for langt framme enkelte ganger, men det gjør ikke så mye siden hans spill både er teknisk briljant og vakkert. Favorittlåt: Paul Desmonds «Take Five» i en fin og original versjon.
I tillegg har platen fått et flott cover med en barnslig, leken og veldig Carsten Dahlsk illustrasjon utført av Poul Pava.
Jan Granlie
Carsten Dahl (p), Lennart Ginman (b), Frands Rifbjerg (dr)
