Cassandra Wilson er en av de vokalistene jeg har satt høyest siden hun debuterte med «Point of View» på JMT i 1986, da hun var en del av den nye jazzbølgen fra USA. Siden da har jeg fulgt henne nøye, både på plater (som nå er oppe i det anselige antall av 19) og konserter (senest på Jazzkaar i Tallinn og på Nasjonal jazzscene i Oslo, hvor hun gjorde to klubbkonserter samme dag).

Nå har hun valgt å tolke Billie Holiday. Og det tror jeg faktisk ikke hun skulle ha gjort. 12 låter, hvorav den siste, «Last Song (For Lester)» er selvskrevet.

Det åpner med «Don’t Explain», som for så vidt er helt grei. Men når hun beveger seg utpå «Billie’s Blues» bærer det helt galt avgårde. Arrangementet er forferdelig teit og i beste fall corny. Wilson blir liggende langt bak i lydbildet, og det er egentlig bare klarinetten til Robby Marshall som høres tydelig. Ellers er det bare rot!

Den går over i «Crazy He Calls Me» hvor Wilson kommer bedre fram, men hvor det er noe fundamentalt galt med hele arrangementet, og slik fortsetter det egentlig gjennom hele plata. Men verst blir det når hele strykeseksjonen får utfolde seg i skikkelig muzak-stemning, som på «You Go To My Head». Dette er du altfor bra til, Cassandra.

Da jeg hørte Wilson på Jazzkaar-festivalen i Tallinn, gjorde de en slags versjon av «All Of Me», kanskje ikke den mest utfordrende låta rent harmonisk i jazzkatalogen, men da presterte munnspilleren å avbryte midt i sin solo, fordi han ikke fiksa det… På denne innspillingen har han fått fri, selv om det ikke hjelper en millimeter. Dette er rett og slett bare pinlig!

«The Way You Look Tonight» er neste pinlighet ut. Strykere som ville passe adskillig bedre i «lette formiddagstoner», men med helt ok vokal av Wilson. Men også her er arrangementet fullstendig på trynet. Jeg lurer virkelig på hvor Cassandra Wilson har befunnet seg under denne innspillingen. Muligens har hun bare vært i studio for å legge på vokalen, også er det andre som har tatt seg av resten? Jeg håper nesten det, for hennes del.

Den ellers så nydelige «Good Morning Heartache» følger, med noen kvasirocka innspill fra bandet som er så langt fra Billie Holiday som det nesten er mulig å komme. Og det hjelper ikke ett sekund at T Bone Burnett er med på barytongitar.

Så fatter jeg mot. En av Billie Holidays lystige låter, «What A Little Moonlight Can Do», er neste, og jeg grugleder meg. Gleden forsvinner fort, for dette er nesten en helt ny, og fullstendig anonym sørpe av ei låt. Slike ting skal bare ikke ut på plate! Dermed basta!

Så følger «These Foolish Things» som er akkurat like ille som de forannevnte, og kanskje Billie Holidays sterkeste låt, «Strange Fruit», hvor ingenting av det magiske, triste, tragiske og intense som Holiday fikk fram er med. I Wilsons versjon er det blitt en kjedelig og helt anonym poplåt. Grisebank og buksevann til arrangør og produsent! For dette holder bare ikke!

Den siste Holiday-kjenningen som serveres er «I’ll Be Seeing You». Heldigvis har ikke arrangøren og produsenten fått muligheten til å overlesse denne låta med all verdens tull og tøv, men selv med få instrumenter faller låta mellom alle stolene i konsertsalen.

Så avsluttes dette marerittet med Wilsons egne «Last Song (For Lester)», tilegnet saksofonisten Lester Young, som introduserte Billie Holiday for en hel verden av jazzelskere. Men selv om dette er ment som en hyllest, så fungerer det ikke. Overlesset arrangement og en ytterst uengasjert Wilson.

På «Coming Forth by Day» har plateselskapet gjort et fattig forsøk på å fornye Billie Holidays musikk. De har satt Cassandra Wilson sammen med musikere som ikke til daglig er å finne på jazzklubber eller jazzfestivaler rundt om. Produsenten er hentet inn fra Nick Cave, og heter Nick Launay, og man hadde vel tenkt at han ville gjøre noe spennende med de låtene Billie Holiday ble kjent for. Men det har han ikke! Ferdig arbeid! Han har vært med på å trekke musikken som vi kjenner fra fantastiske versjoner fra Billie Holiday ned i søla og gjøre den om til, i beste fall, noe som ville passet i en pianobar på en luksuscruiser overlesset av rike amerikanere med hang til blått hår og svake drinker med paraply og syntetiske farger.

De har holdt musikerne Wilson samarbeider med til daglig på behørig avstand, og trodd at de ville gjøre noe banebrytende med å sette en av jazzens fineste vokalister sammen med rockemusikere. Det har de overhodet ikke lykkes med!

For noen år siden gjorde den danske vokalisten Kira Skov et par innspillinger hvor hun sammen med gode, danske musikervenner, tolket Billie Holiday («Kira sings Billie Holiday» på Boundee og den nydelige «Memories Of Days Gone By» på Stunt Records). Jeg anbefaler alle som har tenkt å gå til innkjøp av Cassandra Wilson & Co’s maltraktering av noen av jazzhistoriens fineste låter, og låne et par ører til Kiras versjoner først. Da blir valget av hva man skal gå til anskaffelse av relativt enkelt.

Dette er rett og slett blitt en solid skivebom og en katastrofe av en innspilling, som Cassandra Wilson ikke kan være bekjent av!

Jan Granlie

Cassandra Wilson (v, g), Thomas Wydler (dr, perc), Martyn Casey (b), Jon Cowherd (p, org, rhodes), Kevin Breit (g), T Bone Burnett (bar g), Nick Zinner (g), Paul Cantelon (acc), Bobby Marshall (s, cl, bcl, bs), Ming Vauz (guitarstring eff), VDP Orchestra (strings), The Section Quartet (strings)