Cat Toren er en prisbelønnet pianist og komponist bosatt i Brooklyn, New York. Magasinet UK Vibe har omtalt henne som «levende, jordisk og åndelig», og Coastal Jazz and Blue sier at hun lager musikk som er fet, atmosfærisk og at melodiene er flytende og blander dyp menneskelig varme med kreativ ild.
Hun har en mastergrad i komposisjon fra New York State University ved Purchase College og en lavere grad i jazzstudier fra Capilano College i Nord-Vancouver, hjembyen hennes i Canada. Hun har studert piano med pianister som Andy LaVerne og Sophia Rosoff og komposisjon med Dr. Lisa Miller, Pulitzerprisvinneren Du Yun og Pulitzer Pris-nominerte Laura Kaminsky. I tillegg brenner Cat for lydterapi, og hun har et Sound Healing Training Certificate fra Sage Academy i Woodstock, New York.
På hennes nye innspilling, som vi antar er hennes tredje i eget navn, møter vi henne sammen med Yoshie Fruchter på oud, Xavier Del Castillo på saksofoner, Jake Leckie på bass, Matt Honor på trommer og Stephanie Rooker som gjester på forskjellig perkusjon og vokal på åpningssporet.
Dette er musikere jeg aldri tidligere har hørt om, og jeg må si at jeg ble noe skeptisk når jeg hørte den første låten som hun har kalt «Radiance In Veils». Kombinasjonen av saksofon, piano og oud, spilt av musikere med tilhold i Brooklyn er ikke dagligdags, selv om det «ramler inn» mye forskjellig musikk her på vårt København-kontor i løpet av ett år.
Men etter få strakser faller det hele veldig på plass, og vi merker oss utmerket saksofonspill av Xavier Del Castillo, og vi får en slags følelse av at dette kunne vært en tidlig innspilling med Stenson/Garbarek-kvartetten. For tonen i saksofonen ligger ikke sp veldig langt fra det vi fikk fra Jan Garbareks tenorsaksofon på den tiden, og Torens pianospill ligger tett på Bobo Stensons. Og med et så markeant bass-spill som vi her får fra Jake Leckie og trommespillet til Honor, så er det vanskelig å komme særlig nærmere ett av de fineste, skandinaviske banda på midten av 70-tallet. Dette er en relativt lang låt, hvor musikerne får «strekke ut» og fullføre sine ideer (eller kanskje mer Torens ideer. Hun leverer selv en fin solo, eller et slags mellomspill, som går litt vekk fra Stenson-inspirasjonen, men det er allikevel svært vakkert. Men etter et kort og lyrisk mellomspill, eksploderer bandet, og vi får noe som kunne vært gjort av Pharoah Sanders eller noen i hans «krets». En fin låt som vekker spenning for de tre siste låtene.
«Garment Of Destiny» er en roligere sak, hvor vi får ouden som et bærende element i introen, og med resten av bandet «svevende» i bakgrunnen. Da saksofonisten kommer inn, synes jeg lyden i hornet ikke er «fet» nok, men det spiller ikke så stor rolle, så lenge det som kommer ut av den er gode ideer og fint spill. Torens pianospill er litt hardt her, og innimellom står det i fare for å overdøve de andre musikerne, men hardtslående pianister har vi hørt før, og det er ikke tvil om at salige McCoy Tyner dukker opp i bakhodet, uten hans hardtslående venstrehånd.
Tredjelåta, «Ignis Fatuus», som har to betydninger. Enten et lys som noen ganger dukker opp om natten over sumpet grunn og kan ofte tilskrives forbrenning av gass fra nedbrutt organisk matriale, eller det kan også bety et villedende mål eller håp. Jeg vet ikke helt hvilke av disse betydningene Toren har tenkt på når hun satte navn på komposisjonen, for dette er en deilig og swingende låt, som skiller seg en del fra de to første med stødig bass og et løst trommespill under distinkt pianospill i beste neobop-tradisjon og kreativt og fint tenorsaksofonspill. Her befinner nok musikerne seg adskillig nærmere de litt yngre musikerne fra USA som holder på tradisjonene fra 60-tallet, med nydelig bass-spill som legger føringene for resten av bandet.
Så avslutter de denne overraskende platen med «Rising Phoenix», som igjen skiller seg ut fra de andre. Her starter det med Toren og en eller annen eldgammel synth i en slags «messe»-lignende åpning før ouden kommer inn, og vi får en kulturkollisjon av de helt store. Men det er spennende musikk vi får servert, og når tenorsaksofon og piano kommer inn, så er vi omtrent der vi startet, i en slags oppdatert versjon av Stenson/Garbarek-kvartetten. Vi får en relativt lang intro, før et tema setter seg, og musikken sprer ut sine vinger omtrent som den nevnte, skandinaviske kvartetten.
Dette er blitt en fin og, ikke minst, variert plate fra musikere vi ikke kjente fra før fra det rikholdige miljøet i Brooklyn. Men nå har vi fått nye musikalske bekjentskaper som skal følges nøye i tiden framover, og Cat Toren er en musiker som absolutt har fremtiden foran seg.
Jan Granlie
Cat Toren (p, chimes, tuning forks, singing bowls, rattles, bells), Yoshie Fruchter (oud), Xavier Del Castillo (ts), Jake Leckie (b), Matt Honor (dr) og Stephanie Rooker (chimes, tuning forks, singing bowls)
