Saksofonisten Cecilie Grundt kommer opprinnelig fra Stavanger, men har de senere årene markert seg som en viktig stemme i jazzmiljøet i Trondheim. I en by hvor man finner den såkalte «jazzlinja» ved NTNU, hvor det «klekkes» ut en rekke fremragende jazzmusikere. Men ofte finner vi de igjen i adskillig mer moderne og eksperimentelle landskap enn der hvor Cecilie Grundt har slått seg ned. Men nå har Grundt flyttet til Oslo, og vil garantert bli å høre adskillig oftere i byen nå enn tidligere.
Hun vokste opp i en familie som likte å lytte til både klassisk og jazz fra platesamlingen hjemme, og forelsrene introduserte henne for musikken til Dexter Gordon og Charlie Parker i tidlig alder («gi unga jazzmusikk før idretten tar dem»). Hun begynte å spille altsaksofon da hun var ni år. Og hun tok timer ved Stavanger Scenekunstskole mens hun spilte i det lokale skolekorpset. Hun spilte både alt- og sopransaksofon, før tenoren ble hennes besettelse da hun var 17 år. Hun lyttet nøye til en rekke jazzinnspillinger og spilte sammen med dem. Hun har uttalt at John Coltrane, Sonny Rollins og Jan Garbarek var hennes viktigste inspirasjonskilder på den tiden. Mens hun gikk siste året på videregående tok hun timer ved Institutt for musikk og dans i Stavanger, hvor hun også spilte i Bjergsted Jazzensemble. Et utmerket prosjektband spilte blant annet spilte med John Surman på Maijazz i 2010.
I august 2010 flyttet Grundt til Trondheim for å ta arkitektstudier ved NTNU, hvor hun samtidig kom med i byens jazzmiljø. Hun deltok ofte på jamsessioner og spilte i forskjellige band og storband. I 2013 studerte hun ved Polytechnic University of Valencia (UPV), før hun flyttet tilbake til Trondheim i 2014, og i 2015, mens hun tok sin mastergrad i arkitektur, ble hun tatt inn i varmen på «jazzlinja» ved NTNU. Hun ble uteksaminert fra Trondheim Musikkonservatorium i juni 2018. To måneder senere, i august, spilte hun inn sitt første album som leder, Contemporary Old School.
Hun har spilt med og spilt inn plater blant annet med musikere som Vigleik Storaas, Knut Riisnæs, Trondheim Jazz Orchestra & Come Shine, Nils-Olav Johansen og ØyvindLAND. Og som bandleder har hun turnert mye i Europa og gitt ut de fire albumene Contemporary Old School, Order and Chaos, Live at Dokkhuset og Cecilie Grundt & Vigleik Storaas.
På platen får vi noen egne komposisjoner, pluss Eden Ahbez’ «Nature Boy», pianisten Vigleik Storaas sin «Sunday Blues» og Jerry Brainins «The Night Has a Thousand Eyes», og platen er innspilt i Newtone Studio i Oslo den 7. mars i år. Med seg på platen har han pianisten Vigleik Storaas, bassisten David Andersson og trommeslageren Frederik Villmow, tre musikere som takler denne musikken på en fremragende måte.
Og fra de åpner med hennes egen komposisjon «Freely», hvor tankene går tilbake til flere av de utmerkede platene Knut Riisnæs gjorde på 1990-tallet. En fin åpning, men låten føles litt «prøvende», før de virkelig leverer i hennes «Jumpin’ with Bobo», som har mye Thelonious Monk i seg. En dansende og nydelig låt, med utmerket komp, og hvor vi deler ut en stjerne ekstra for pianospillet til Storaas. Her viser han seg fram som den utmerkede pianisten har er, samtidig som tenorsaksofonspillet til Grundt er fint, hvor vi kan høre noen av forbildene som alle har befunnet seg på Blue Note-etiketten. Og pianosoloen til Storaas er fremragende over det fine og drivende trommespillet til Villmow.
Hennes egen «Lille Jacob Park» er neste. En fin mid-tempo-vise med strålende spill over hele linja. Dette er en låt som, når som helst, kunne gått inn i settlisten i ‘The Real Book’. Også her leverer Storaas strålende spill, og Grundt beviser virkelig kapasiteten i denne nydelige låten. Og kompet er perfekt. Her får vi også en fin bass-solo fra Andersson, før vi får den gamle «ringreven» «Nature Boy», en av mine favoritter innenfor den «streitere» jazzen. Her står, for alltid, Juhani Aaltonen Trio sin versjon på platen Mother Tongue på TUM Records (2003) som min «all time favorite». Men versjonen vi får her ligger ikke så veldig langt unna. Ikke minst på grunn av Storaas sitt mektige pianospill. Og selv om Grundt sitt spill ikke er like mye «Coltrane» som hos Aaltonen, så ligger hun fint på det «coltranske» i sin tolkning. Vakkert!
Så følger den fine balladen «Circle Waltz», med overbevisende og mektig (maskulint) spill av Grundt, før de serverer Storaas sitt bidrag, «Sunday Blues». Dette må ha vært en søndag i Trondheim hvor sola har vist seg og den tunge tåken fra fjorden eller regnet fra vest ikke har vist seg. For dette er en deilig blues, hvor Storaas briljerer med fint spill i 1960-talls-tradisjonen, og vi får tenorsaksofonspill i skikkelig Dexter Gordon-tradisjon, selv om hun ikke «henger» like mye som «Gordonsen» gjorde, før de avrunder med Brainins «The Night Has a Thousand Eyes». Her møter vi igjen Grundt i et litt tidlig Coltrane-landskap, og jeg imponeres av hennes fine og maskuline tone i saksofonen. En fin avslutning på et deilig sett med en type jazz vi ikke hører altfor ofte fra musikere fra Trondheim. Men det er mulig Storaas har tatt henne under sine vinger og inspirert henne til ikke å følge de fleste andre utdannede musikerne fra «jazzlinja», men at hun heller har valgt å gå sin egen veg, og heller grave i vår nære fortid, og den musikken vi «gæmlissene» tyr til når vi har hørt litt for mye på all frijazzen.
Det har ført til at vi får servert utmerket musikk med røtter i bop-tradisjonen, og en glimrende plate med musikk, vi enten må lete på R i hyllene og finne fram platene til Knut Riisnæs eller i Blue Note-katalogen for å finne noe lignende. Hvor arkitekten i henne har havnet, vet jeg ikke. Men jeg tror hun gjør en bedre jobb som jazzsaksofonist enn om hun skulle bruke tiden på å tegne arkitekttegnede villaer for de i «bartebyen» som sitter på altfor mye penger.
Jan Granlie
Cecilie Grundt (tenor saxophone), Vigleik Storaas (piano), David Andersson (double bass), Frederik Villmow (drums)
