Den amerikanske vokalisten og pianisten Champian Fulton, kommer fra Oklahoma, er født den 12. september 1985, og regnes som en av de mest begavede jazzmusikerne i hennes generasjon. Hun vokste opp med mye musikk i hjemmet, og foreldrene, hvor faren er trompetisten og pedagogen Stephen Fulton, oppdaget tidlig at den unge frøkenen var fascinert av musikk. I tillegg var nok farens musikervenner, blant annet Clark Terry og Major Holley en inspirasjon for henne. Hennes første betalte spillejobb var med eget band i Clark Terrys 75-årsdag, og da var hun kun 10 år gammel.
Siden den gang har hennes piano- og vokale egenskaper blitt lagt merke til av publikum og anmeldere, og etter at hun flyttet til New York, har hun spilt med en rekke store navn, så som Lou Donaldson, Frank Wess, Scott Hamilton og Buster Williams for å nevne noen få. Og ut fra disse samarbeidene, kan man også plassere henne stilmessig, midt i mainstreamen, og sammen med en rekke amerikanske vokalister som dyrker de litt eldre stilarter.
Men i motsetning til mange av sine kolleger, synes jeg hun utmerker seg med en særegen og fin stemme som virker svært ærlig. Hun er en god tekniker både innenfor det vokale og det pianomessige, selv om pianospillet mer blir som komp for henne selv og bandet.
Før hun nylig slapp dette dobbeltalbumet, har hun vært ute med ikke mindre enn 12 plater, og på denne dobbeltutgivelsen samarbeider hun med bassisten Hide Tanaka og trommeslageren Fukushi Tainaka, pluss at far sjøl, Stephen Fulton, er med på flugelhorn på noen spor.
To plater med til sammen 14 spor, tyder på at vi her har å gjøre med en musiker som har mye på hjertet. Og det er i hovedsak mer eller mindre kjente standarder vi får høre, i tillegg til farens «Rodeo», som glir fint inn i helheten.
Hennes stemme er typisk jazzvokal som passer på låter som «I Only Have Eyes For You», «I Didn’t Know What Time It Was», «Darn That Dream», «Body And Soul», «You’d Be So Nice To Come Home To» og «All The Things You Are», som alle er med på denne samlingen. Og når hun gjør Oscar Petersons «Blues Etude», beviser hun også at hun er en mer enn habil pianist.
Kompet fungerer fint til hennes vokal og pianospill, men best synes jeg det låter når Stephen Fulton bidrar med fint, og tradisjonelt flugelhornspill.
Nå er ikke dette en plate som kommer til å lage revolusjon innenfor den amerikanske jazzen. Men hvis man har behov for å lene seg tilbake med såkalt «jazz-jazz» av god kvalitet, så er Champian Fulton et spennende valg. Og jeg tror det har vært en fordel at hun har utgitt platen på eget selskap, og at hun bør sørge for å holde de store selskapene, og de som vil tjene store penger på den relativt unge damen, holder seg på armlengdes avstand, også etter corona-krisen. For her bestemmer hun alt selv, og slipper å innrette seg etter hva «bankierene» i New York mener vil selge.
Hyggelig!
Jan Granlie
Champian Fulton (v, p), Hide Tanaka (b), Fukushi Tainaka (dr), Stephen Fulton (flh)
