Den amerikanske saksofonisten Charles Lloyd har skiftet lag siden sist. Nå har han meldt overgang til storlaget Blue Note, etter å ha vært fast inventar på ECMs førstelag i flere år.
På 60-tallet var Charles Lloyd nesten som pop-stjerne å regne. Han spilte på alle de store festivalene i USA, og var en av de amerikanske musikerne som fikk spille i Sovjetunionen, med innspillingen «Charles Lloyd in the Soviet Union», innspilt live på jazzfestivalen i Tallinn, Estland i 1967.
Noen år etter var Lloyd en lang periode opptatt av Østens mystikk, og var borte var jazzen en periode, men så dukket han opp igjen, med flere strålende innspillinger på bl.a. ECM.
På «Wild Man Dance» er han litt tilbake til mystikken fra Østen. Platen er innspilt live på Jazztopad Festival i Wroclaw i Polen den 24. november i fjor.
Dette er Lloyds første innspilling på Blue Note på over 30 år («A Night in Copenhagen», innspilt på Copenhagen Jazz Festival i 1983, sammen med Michel Petrucciani).
På fjorårets Jazztopad Festival hadde festivalprodusent Piotr Turkiewicz tatt en sjanse og booket Lloyds nye, og eksperimentelle band, hvor han ved siden av å ha med pianisten Gerald Clayton, bassisten Joe Sanders og trommeslageren Gerald Cleaver, også hadde med Sokratis Sinopulos på lyra og Miklos Lucaks på cymbalom (et slags «hakkebrett»), to instrumenter som ligger et stykke fra det vi har vært vant til å få fra Lloyd de senere årene på ECM.
Det hele starter med den lange (og litt mystiske) «Flying Over The Odra Valley», som gir en følelse av å fly over et grønt og vakkert landskap. Musikken er mye tettere enn det vi fikk i ECM-perioden. De musikerne han nå omgir seg med liker tydeligvis å finne tilbake til den litt mystiske lyden Lloyd hadde før han tok pause fra jazzen.
Åpningssporet går rett over i den vakre balladen «Gardner», som åpner med en mektig solo av Lloyd. Mektig er faktisk ordet, for her rager han over de fleste i måten han angriper musikken på.
Det går over i balladen «Lark», som åpner med en fin pianointro av Clayton, før Sinopoulos kommer inn med lyra, et eldgammelt strykeinstrument som jeg forestiller meg er mye brukt i den arabiske og nord-afrikanske musikken. Og her er vi virkelig inne på Lloyds gamle revirområder. Og når bassen kommer inn, så er vi ikke lenger i Polen, men langt inne i antikkens Egypt eller Persia. Lloyd kommer inn med sine mektige anslag og løfter musikken opp på et helt annet nivå. Vi får nok et flott innslag fra Clayton, som høres ut som han virkelig trives i denne sammenhengen.
«River» er platas lengste spor, og starter som en ballade. I introen synes jeg lyden på pianoet er merkbart bedre enn på de tidligere sporene, og introen til Clayton er spennende. Lloyd kommer inn med fint spill og vi introduseres til platas kanskje fineste spor. Låte endres fort til en swingende sak, som skiller seg ut fra resten med sin positivitet og med interessante vinklinger.
Neste ut er «Invitation», som også åpner med Claytons balladepregede pianospill, her sammen med Sanders bass. Introene gjør at vi hele tiden blir sittende fremst på stolen i spenning å vente på hva som skjer. Her er også lyra med. Lloyd kommer smygende inn og legger en fin melodi over de andre instrumentene, og det hele er svært vakkert.
Så avsluttes liveopptaket med tittelsporet, med samme oppbygging som de andre låtene, og med Lloyd i strålende form bak tenorsaksofonen. Her får vi også en fin solo av Lucaks på cymbalom, og lydbildet er åpnere enn på de andre låtene. Sinopulos slipper også til med en flott og interessant – og ikke minst intens solo, på denne avslutningslåta. Ingen går i veien for hverandre, og det hele er åpent og interessant.
Lloyd hadde en idé om å fremføre denne musikken med strykeensemble, men valgte i stedet lyra og cymbalom, noe som gir innspillingen en helt annen atmosfære enn om man skulle benytte en vanlig, streit strykekvartett.
Det eneste jeg har å utsette på musikken på denne innspillingen, er at den, med unntak av avslutningen, blir veldig massiv og tett, noe som gjør at det er litt vanskelig å skille de enkelte instrumentene fra hverandre. Kan hende har det noe med lyden på liveopptaket, som dessverre ikke er det aller beste, men etter litt tid og noen gjennomspillinger venner man seg til det. Kanskje har det noe med at cymbalom og piano går litt i veien for hverandre, sammen med lyra, og at lydbildet blir litt vanskelig å forstå for en enkel lytter fra landet.
Men musikken er vakker hele veien. Lloyd spiller, som alltid, mektig og flott, og de andre musikerne bidrar godt til å gjøre «WildMan Dance» til en ny, annerledes og flott innspilling fra en av de beste spillerne som har foretatt en overgang denne sesongen.
Jan Granlie
Charles Lloyd (ts), Gerald Clayton (p), Joe Sanders (b), Gerald Cleaver (dr), Sokratis Sinopulos (lyra), Miklos Lucaks (cymbalom)
