Den amerikanske saksofonisten Charles Lloyd, har vært en favoritt helt siden vi oppdaget han på platene «Dream Weaver», «Forest Flower» og «In Europe» (alle fra 1966) og «In Soviet Union» (1967). Senere forsvant han fra jazzscenen og spilte en periode med blant annet The Beach Boys, og helt andre ting enn musisering sto øverst på timeplanen.
De senere årene har han kommet med en rekke fine plater på ECM (han har innspilt for selskapet siden 1989), etter å ha gjort de første platene på Atlantic, før «A Night In Copenhagen» kom på Blue Note i 1983.
Nå er han tilbake på Blue Note, med to av musikerne fra sin faste kvartett, Reuben Rodgers på bass og Eric Harland på trommer. I tillegg har gitaristen Bill Frisell gjestet studioet, sammen med Greg Leisz på steelgitar. I tillegg gjester vokalisten og gitaristen Willie Nelson på ett spor, og vokalisten Norah Jones på ett annet.
Og det er en helt annen plate enn de tidligere vi her får fra Lloyd. Det starter like godt med Bob Dylans «Masters of War», i en relativt slapp versjon, før vi får Lloyds egen «Off Course, Of Course», hvor han viser fram fint fløytespill sammen med Frisells stilrene gitar og Harlands litt rocka trommer.
Den tradisjonelle «La Llorona» er en ballade, og starter med Frisell i typisk Frisellsk americana-spill, og vi er godt på vei inn i countryland, med steelgitar og det hele, og med avdempet saksofonspill.
Det fortsetter i nok en tradisjonell låt, den velkjente «Shenandoah», hvor Lloyd spiller ytterst vakkert, og hvor Frisell følger mesterlig opp.
Lloyds «Sombrero Sam», som etter en stunds inledning fra Frisell forvandles til en litt funky låt som oppholder seg på grensen mellom USA og Mexico. Her spiller Frisell nydelig, sammen med Harlands lette trommespill og Rodgers litt funky bass.
Mer tradisjonell musikk følger. Denne gangen er det «All My Trails» med Lloyd på tenorsaksofon i et lyrisk og fint landskap, hvor han koser seg sammen med Frisell.
Så får vi Ed McCurdys «Last Night I Had The Strangest Dream», hvor countrysjef Willie Nelson bidrar. Det åpner med Frisell og Lloyd, og jeg føler at det begynner å klø. Når Lloyd, med relativt enkel saksofontone gjør «I natt jag drömde», men Willie Nelson, så er det mye som skurrer. Og det skurrer mye! Selv om gitarsoloen på lapsteel følger countyens regelverk perfekt.
Og noe bedre blir det ikke når de fortsetter med «Abide With Me». Selv om Lloyd spiller med patos og overbevisning. Heldigvis varer den bare i ett drøyt minutt, men allikavæl da…
Så går det (heldigvis) mot slutten. Billy Preston og Bruce Fishers «You Are So Beautiful». En sviske hvor Lloyd og gjengen legger hele følelsesregisteret til og leverer en helt ok versjon. Og unge frøken Jones gjør jo heller ingen skam på låta. Kanskje er dette en sjekkelåt som fungerer for enkelte, men personlig synes jeg dette rett og slett blir grådig klissete.
Så avslutter de med Lloyds egen «Barche Lamsel»
Kanskje er det slik man vil ha jazzen i USA i dag? Hva vet jeg… Men jeg kan mye heller tenke meg Charles Lloyd i god gammel innpakning, i stedet for denne leflingen med country og popballader. Vi anser denne platen som et forsøk fra platedirektørene i Blue Note til å få Lloyd til igjen å selge plater i bøtter og spann. Kan hende fungerer det overfor den øvre middelklasse i USA, men for oss Europeere, faller det dessverre i fisk.
Jan Granlie
Charles Lloyd (ts, afl), Reuben Rodgers (b), Eric Harland (dr), Bill Frisell (g), Greg Leisz (steelg), Willie Nelson (v, g), Norah Jones (v)
