Saksofonlegenden Charles Lloyd gir seg ikke. I 2018 feiret han sin 80 årsdag. I den forbindelse kommer liveinnspillingen «8 Kindred Spirits», innspilt i Lobero Theatre i hjembyen Santa Barbara den 15. mars 2018. Til denne konserten hadde han invitert gitaristen Julian Lage, pianisten Gerald Clayton, bassisten Reuben Rogers og trommeslageren Eric Harland, de fleste velkjente medspillere til Lloyd, pluss organisten Booker T. Jones og bassisten Don Was til å være med på deler av konserten.
Denne konserten er nå ute på 2CDer, 3 LPer og en DVD og vi får hele konserten servert, sammen med en 96 siders bok pluss bilder fra Lloyds karriere.
Vi har mottatt den mer «ordinære» CD-versjonen, som består av en CD og en DVD. Og på CDen møter vi, ifølge coveret, kun hans kvartett med Lage, Rogers og Harland, sammen med Lloyd. Men vii hører etter hvert at også pianist Clayton bidrar.
Vi får fire lange komposisjoner signert Lloyd, og de begynner med den gamle «slägeren» «Dream Weaver», tittelsporet på platen han gjorde solid gjennombrudd med, før vi får «Requiem», som vi også finner på ECM-innspillingen «Voice in the Night» fra 1999, hvor han spiller med gitaristen John Abercrombie, bassisten Dave Holland og trommeslageren Billy Higgins, den tradisjonelle «La Liorona», som vi tidligere har hørt på platen «I Long To See You» med Lloyd & The Marvels, og «Part 5: Ruminations», som også er å høre på hans plate fra 2017: «Passin’ Thru». Og den som har fulgt Lloyd siden midten på 60-tallet, vil nok gjenkjenne hans spill som spirituelt, litt mystisk og ytterst spennende.
Den første platen han var med på, var med trommeslageren Chico Hammilton og hans «Bye Bye Birdie-Irma La Douce» som kom ut i 1960. Og deretter jobbet han med såpass forskjellige artister som blant andre Cannonball Adderley, bluesrock-bandet Canned Heat, rockebandet Celabration, Harvey Mandel, Les McCann, Roger McGuinn, Beach Boys, The Doors med flere.
Han er en av de få, gjenlevende legender innenfor jazzen. Han ble en skikkelig stjerne på midten av 60-tallet med plater som «Dream Weaver» (1966) og «Forest Flower» (1967), og særlig fordi han involverte seg sterkt i hippie-kulturen, ble han en «stjerne» i flere leire. Han spilte ofte på de store rockefestivalene, og ble dermed en del av den frie kulturen, spesielt på USAs vestkyst.
Han besøkte Europa og Skandinavia flere ganger, og utga plater som «In Sovjet Union» (1967) med opptak fra Tallinn i Estland og «In Europe» (1967), innspilt i Oslo. De fleste innspillingene var med hans faste kvartett, bestående av Keith Jarrett (piano), Cecil McBee (bass) og Jacj DeJohnette (trommer), og samarbeidet med Lloyd var på mange måter deres gjennombrudd som jazzmusikere.
Etter å ha utgitt en rekke plater på 60- og 70-tallet, ble det noen år relativt stille rundt Lloyd. Livet som hippie hadde nok tatt på, og det var ikke før han ble tatt inn i varmen hos Manfred Eicher i ECM, på slutten av 80-tallet, at ting begynte å skje igjen.
Hans første plate på ECM var «Fish Out of Water» som kom i 1989, hvor han spilte med Bobo Stenson (piano), Palle Danielsson (bass) og Jon Christensen (trommer) 3/4 av den legendariske Garbarek/Stenson-kvartetten. Og etter det kom platene på løpende bånd fra Lloyd.
På denne liveinnspillingen fra hans 80-årsdag starter de med «Dream Weaver». Kanskje den mest kjente og mest populære av Lloyds komposisjoner. Og man merker raskt, at mystikken rundt hans måte å spille på, og organisere bandet på er spirituell, og i nært slektskap med slik John Coltrane spilte de siste årene av sitt liv. Det er utvilsomt Lloyd som er «sjefen». Hans spill er nærmest majestetisk. Han hever seg på mange måter over sine «likesinnede» på saksofonarenaen på dette opptaket. Særlig blant de som kommer fra USA. Men her stiller han med et ytterst kvalifisert lag av medmusikanter, og jeg vil trekke fram Julian Lages strålende spill, spesielt på den første låta. Her spiller han med en nesten skremmende oversikt, og det er godt å høre de to nærmest duellere gjennom den lange versjonen av låta.
Harland og Rogers har spilt jevnlig med Lloyd i mange år nå, noe som høres tydelig i det som serveres på disse fire låtene. De spiller svært tett både på hverandre og på Lloyd, og med Lage som en slags «bonus» til de andre, blir dette en strålende plate.
Lloyd er nesten skremmende opplagt på sin bursdagsfest, og leverer den ene lange, spennende og gode soloen etter den andre, omtrent som skulle han være Sonny Rollins.
De fire låtene sitter nesten perfekt i kvartettens behandling. «Requiem» er en flott og sår ballade, hvor Lloyd virkelig får briljere, og hvor inspirasjonen fra Coltrane (og flere av hans samtidige saksofonister fra 60-tallet) kommer godt fram, Her synes jeg kanskje Lages spill blir litt «enkelt» i forhold til Lloyds «fete» tenorsaksofon, men som kontrast låter det fint.
Den tradisjonelle «La Liorona» starter med nydelig pianospill, så her må nok Gerald Clayton få æren, selv om han, ifølge coveret, ikke er med på denne delen av konserten. Lage kommer inn og kompletterer pianoet, før bass og trommer også blir med. Dette er en svært «annerledes» låt fra Lloyds settliste, nærmest som en slags country eller americana, med en enkel melodilinje, som Lloyd legger inn etter en stund. Men etter at låten har gått en stund, utvikler Lloyd spiller og vider ut låta litt etter litt, så den får mye mer «tyngde». Vakkert.
Så avrunder de denne «smakebiten» fra Lloyd 80-års fødselsdagsselskap med hans «Part 5: Ruminations», en låt som er en typisk Lloyd-komposisjon. Den virker litt rastløs i formen, men uten at Lloyd eller bandet lar seg affisere. De har total kontroll hele veien, og etter den litt rastløse åpningen, roer det hele seg ned, og den totale kontrollen er på plass. Lloyd spiller fint, og hans tenorsaksofonspill og Lages gitarspill er nesten sømløst i overgangene mellom soliene.
Clayton er også med her, og sammen med Lage og Lloyd spinner musikken så tett at det nesten er skremmende. Her får vi også en fin trommesolo fra Harland, som ikke er for lang, som trommesolier ofte er, før «sjefen sjøl» kommer inn og «setter skapet på plass».
Jeg vet ikke hvorfor Clayton ikke står oppført som musiker på denne platen, siden han absolutt er til stede med strålende spill. Kanskje er det kun en forglemmelse fra Blue Notes korrekturavdeling, og det er i så fall en temmelig uakseptabel feil som bør få et hode eller ti til å rulle i plateselskapet.
Som smakebit på den komplette konserten, er dette praktfullt. Den er med på å trigge kredittkortet kraftig, så får vi se om vi klarer å styre handlegenet, og ikke bruke litt for mye penger på den komplette «pakken». For musikken er vel noe av det beste jeg kan huske å ha hørt fra Lloyd på ganske mange år. Musikken er spirituell, viril og mesterlig, slik bare store kunstnere kan lage den, og slik man ikke har hørt fra Lloyd på ganske mange år.
Jan Granlie
Charles Lloyd (ts), Gerald Clayton (p), Julian Lage (g), Reuben Rogers (b), Eric Harland (dr)
