I begynnelsen av 60-tallet, var bassisten Charles Mingus tilsluttet Candid-etiketten, hvor de fleste av sporene på denne samlingen med tre CDer er hentet.
Det startet med en av mine favoritter, innspillingen «Charles Mingus Presents Charles Mingus», hvor flesteparten av sporene på den første CDen er hentet.
Det starter med en inngående oppfordring fra kapellmesteren til bandet om å spille at «mock live set», og om åpningssporet «Folk Forms No. 1», hvor bandet består av Eric Dolphy (as, bcl, fl), Ted Curson (tp) og Dannie Richmond (dr) pluss «sjefen sjøl» på utrolig swingende og pågående bass.
Innspillingen er gjort så nær en livesituasjon som mulig. I studio, men uten publikum. Og musikken er hele veien gnistrende.
«Original Faubus Fables», en av Mingus store helter, «What I Love», låten med verdens tøffeste tittel; «All The Things You Could Be By Now If Sigmund Freud Wife Was Your Mother», Arlen og Koehlers «Stormy Weather» og «Melody From The Drums» (en sololåt gjort av Dannie Richmond), som ikke er med på originalinnspillingen.
Dette laget av musikere, var i flere år selve stammen i Mingus sine band, og å starte med denne gjengen er en fin introduksjon til det resterende.
Og musikken er noe av det tøffeste Mingus laget, med noen av hans beste musikere. Her får vi Mingus’ humor gått blandet sammen med blendene musisering fra alle musikerne.
Den andre CDens viktigste spor er Mingus-låta «MDM (Monk, Duke & Mingus)», som ikke forekommer på andre originalinnspillinger enn innspillingen «Mingus», som ble spilt inn den 20. oktober 1960, samme dag som «Charles Mingus Presents Charles Mingus».
I badet finner vi Eric Dolphy (as, bcl, fl), Jimmy Knepper og Britt Woodman (tb), Booker Ervin (ts), Charles McPherson (as), Teonnie Hillyer (tp), Nico Bunick (p) og Dannie Richmond (dr), på de tre første låtene, mens vi på de to siste fra originalalbumet hører Dolphy, Ervin, McPherson, Curson, Hillyer, Paul Bley (p) og Richmond.
I tillegg til «MDM» får vi «Reincarnation Of A Lovebird», «Vasserlean», «Bugs», «Reincarnation Of A Lovebird No. 2», Look ‘em Up», Bookert Littles «Cliffr Walk» og Grainger og Robbins «T’Ain’t Nobody’s Business If I Do», hvor av de to siste ikke er med på originalinnspillingen, og innspilt den 1. november 1960.
Jeg føler at noe av energien er gått ut av de musikerne som også deltok på den første innspillingen, og det vanvittige trøkket og energien på den første CDen er litt borte her. Men det forhindrer ikke at vi også her får strålende spill. Glansnummeret «MDM» er en solid hyllest til Monk og Ellington, med Mingus som er den som står mellom de to og blander og setter sammen kjente låter fra Monk og Ellington på sin helt egen måte. Og det er hevet over enhver tvil at Mingus’ store helter og inspirasjonskilder, nettopp var disse to.
På bonussporene får vi en litt annen bandsammensetning, i og med at vi hører Booker Little (tp), Julian Priester (tb), Walter Benton (ts), Peck Morrison (b) og Max Roach (dr) på «Cliff Walk», og Benny Bailey (tp), Eric Dolphy (as), Kenny Dorham (tp), Pack Morrison (b), Jo Jones (dr) og Abbey Lincoln (v) på «T’Ain’t Nobody’s Business If I Do». Og på begge disse blir lyden temmelig annerledes og mer «på hugget», og med fin vokal av Abbey Lincoln i avslutningssporet..
Den tredje CDen er viet innspillingen «Newport Rebels», som ble innspilt 11. november 1960, samme dag som innspillingen av «Mingus» ble gjort.
Her møter vi Roy Eldridge (tp), Eric Dolphy (as), Jimmy Knepper (tb), Tommy Flanagan (p) og Jo Jones (dr), sammen med en like swingende og pågående Mingus.
Det starter med sjefens «Mysterious Blues», med heftig trompetspill av Eldridge, før vi får balladenes ballade, «Body And Soul» i to tagninger, Eldrige og Ray Browns «R&R», Barris, Koehler og Molls «Wrap Your Troubles In Dreams», før de runder av med Eldridge, Mingus, Flanagan og Jones «Mw And You».
Det er hele veien strålende musisering som blir servert, selv om jeg synes Flanagans fine pianospill forsvinner litt i bakgrunnen. Og musikkstilen blir litt annerledes og eldre på denne skjæringen, mest fordi man her har med musikere fra en litt annen jazzgenerasjon enn «ungfolene» på førsteplata.
Men uansett er dette strålende musikk, fremført av strålende musikere som kan jazzhistorien ut og inn. Og det er spennende å høre Dolphy bryne seg opp mot Eldridge, med helt annerledes måte å møte de musikalske utfordringer på.
Samlet sett er dette en boks som bør forefinnes i de fleste hjem som har et forhold til jazzmusikk med muskler. Vi møter flere av datidens ledende musikere og under ledelse av «sjefsbrumlebassen himself», er dette blitt en boks plateselskapet skal ha all ære av å ha gitt oss.
Jan Granlie
Charles Mingus (b), Eric Dolphy (as, bcl, fl), Booker Ervin (ts), Charles McPherson (as), Walter Benton (ts), Ted Curson (tp), Lonnie Hillyer (tp), Booker Little (tp), Benny Bailey (tp), Roy Eldridge (tp), Jimmy Knepper (tb), Britt Woodman (tb), Julian Priester (tb), Nico Bunick (p), Paul Bley (p), Kenny Dorham (p), Tommy Flanagan (p), Puck Morrison (b), Dannie Richmond (dr), Jo Jones (dr), Abbey Lincoln (v)
