Chelsea McBride’s Socialist Night School er basert i Toronto, og er et 19 personers storband ledet av den 24 år gamle Chelsea McBride, som ved siden av å ha skrevet alt stoffet, også leder bandet og spiller tenorsaksofon.
I den senere tiden har det blitt en slags trend at unge damer setter sammen storband, og gjør suksess. Vi har lenge hørt amerikanske Maria Schneider, og i Aarhus har man Kathrine Windfeld som med sitt storband har stor suksess, ikke minst etter platen «Aircraft», som kom i fjor.
McBride har den senere tiden gjort stor suksess på jazzscenen i Toronto, blant annet med en konsert under Toronto Jazz Festival, på Beaches Jazz Festival og med jobber på Rex Hotel.
Hun er født i Vancouver, og startet å spille piano da hun var tre år. Saksofonen fant hun fram til da hun gikk på barneskolen, og etter det har hun fortsatt med det, ved siden av å lage og arrangere musikk.
Ved siden av dette storbandet, har hun også jazztrioen Chealsea McBride Group, pop-fusjonbandet Chelsea and the Cityscape, latinbandet The Achromatics og video-game-coverbandet Koopa Troop. Ved siden av disse prosjektene spiller hun også med lokale band som Soul Finger, Skirt Check, Blunt Object med flere.
Hennes oppfatning om sosialisme må være noe som ligger et stykke fra de hardbarkede sosialistene vi gjerne finner innenfor den moderne og frittgående jazzen. For dette går relativt pent for seg. Riktignok får vi noen relativt rocka soloer fra gitaristen David Riddel, og noen friere partier som mer fascinerende, spesielt i tittellåta, «The Twilight Fall», hvor det går relativt fritt for seg. Men bortsett fra det, spiller bandet storbandmusikk som flere burde sjekke ut, og kanskje plukke noen ideer fra.
Den unge damen har nok lyttet mye til Gil Evans når hun har utforsket storbandformatet, og innimellom er det mye i arrangeringen her som minner om «den gamle mester». Men problemet synes jeg er at låtene på platen blir for sprikende. Fra den frittgående tittellåta, via de mer neddempede Evans-aktige arrangementene, til låter med vokalisten Alex Samaras, som blir altfor glatt til å gjøre platen bedre. På disse låtene låter det altfor mye «hotell» til at jeg kan like det.
Men når McBride slipper musikerne løs, og lar de improvisere fritt, samtidig som hun holder arrangementene i stramme tøyler, så låter det fint, og musikerne hun har med i bandet, gjør hele veien en god innsats.
Jan Granlie
Chealsea McBride (cond, ts), Colleen Allen (as, ss, fl), Naomi Higgins (as, fl), Anthony Rinaldi (ts, fl), Patrick Smith (ts, cl), Conrad Gluch (bs, bcl), James Rhodes (tp, flh), Justin See (tp, flh), Tom Uojohn (tp, flh), Browman Ali (tp, flh), William Carn (tb), Aidan Sibley (tb), Jill Richards (tb), Nicolas Sieber (tb), Chris Bruder (p), David Riddel (g), Steven Falk (b), Geoff Bruce (dr), Alex Samaras (v)
