Skikkelig tøffe saksofonkvartetter i jazzen har vi ikke hatt siden World Saxophone Quartet regjerte grunnen for noen år siden. Men nå har saksofonist Dave Rempis tatt initiativ til en ny og moderne kvartett, bestående av ham selv på altsaksofon, tenorsaksofon og baritonesaksofon, Nick Mazzarella på altsaksofon, Mars Williams på sopranino-, sopran-, alt- og tenorsaksofon og Ken Vandermark på klarinett, bass klarinett, tenor- og baritonesaksofon.
Åtte låter som er jevnlig fordelt på de fire kompositorisk, og med fire saksofonister som vet hvordan dette skal gjøres.
Å spille som saksofonkvartett, tror jeg ikke er det enkleste man foretar seg i den musikalske verden. Det har lett for å bli for likt i uttrykk og utførelse, men som World Saxophone Quartet (Julius Hemphill, Oliver Lake, David Murray og Hamiet Bluiett), så synes jeg denne kvartetten fikser det perfekt.
Å sammenligne dette med World Saxophone Quartet (WSQ) er nesten litt for enkelt, siden uttrykket til de fire i Chicago Reed Quartet, ikke ligger så langt unna det vi tidligere har gledet oss stort over på konserter og plater med World Saxophone Quartet.
Å ta opp arven etter WSC er en god idé, og selv om jeg synes de fire på denne innspillingen, holder seg godt innenfor det akseptable, kunne jeg godt ha ønsket meg noen avstikkere til galskapens landskap. Det blir på mange måter litt snilt, og at sammenligningen med WSQ stadig vekk blir trukket fram, er at det nesten kan oppfattes som «covring» av de gamle mestre.
Men innimellom tar de av. Som i Vandermarks «Broken Record Fugue», hvor energien og vitaliteten blomstrer. Og i Rempis «The Rush». Her er det nesten så vi leter etter Mats Gustafssons navn i line upen…
Mazzarellas «Camera Obscura» er nesten streit kammerjazzjazz, mens Williams «P.O.P.» nesten vipper over i det klassiske, før Rempis «Hotsy Totsy» følger i litt samme sporet.
Det hele avsluttes med Vandermarks «Detroit Fields», hvor det hele tas helt ned… før det eksploderer melt mot slutten. En eksplosjon jeg gjerne hadde opplevd tidligere.
Som sagt, så hadde jeg ønsket meg mer gjennomgående trøkk og energi over denne plata. Men det er ikke et sekund med unødvendig eller intetsigende musikk her. Fra start til mål er det vakkert som en sommernatt, med innlagte nedbørsperioder, slik det er i Nord-Europa denne sommeren. Men, som sagt, litt mer lyn og torden hadde gjort denne innspillingen til en perle!
Jan Granlie
Nick Mazzarella (as), Dave Rempis (as, ts, bs), Mars Williams (sopraninos, ss, as, ts), Ken Vandermark (cl, bcl, ts, bs)
