Jeg må innrømme at jazz fra Sør-Korea er noe jeg ikke har stor oversikt over. En av grunnene kan selvsagt være, at kreativ musikk fra landet ikke akkurat forefinnes i overflod i landet. En annen grunn kan være at den ene gangen jeg har besøkt landet, og Seoul, så jeg ikke snurten av en eneste plateforretning, hvor man hadde muligheter til å sjekke ut musikken fra det relativt ukjente landet.
Men nå har selskapet NoBusiness, som holder til i Litauen, utgitt flere gjenutgivelser av kreativ musikk fra Japan og Sør-Korea. Og i bunken av svært spennende frittgående musikk, fulgte også Choi Sun Bae Quartets plate «Arirang Fantasy», innspilt i Romanisches Café i Tokyo den 12. juni 1995.
Vi møter trompeteren Choi Sun Bae, saksofonisten Junji Hirose, bassisten Motuharu Yoshizawa og perkusjonisten Kim Dae Hwan, fire musikere jeg aldri har hørt om før jeg fikk denne platen i posten.
Det sies at da disse musikerne spilte i Tokyo første gang, på «Tokyo Meeting» i 1985, hvor de spilte som trio med Kang Dae-Hwan på altsaksofon, Choi Sun Bae på trompet og Kim Dae Hwan på trommer og perkusjon. Trioen ble nærmest omfavnet av de japanske freejazzmusikerne, og de startet samarbeid med flere av dem, blant andre Masahiko Satoh, Motoharu Yoshizawa og Kazutoki Umezu. Ti år etter denne første konserten, ble den konserten vi her er vitne til innspilt, med både japanske og Sør-Koreanske musikere. Sun Bae og Dae Hwan kommer fra Sør-Korea og Junji Hirose og Motorharu Yoshizawa kommer fra Japan. Motoharu Yoshizawa hadde tidligere arbeidet med Derek Bailey, Steve Lacy og Evan Parker, mens Junji Hirose hadde jobbet i Ground Zero, så vel som med Masahiko Togashi (trommer) og Kasuhisa Uchihashi (gitar og saksofon).
Det åpner med et langt strekk, «Blue Sky», hvor vi kun hører Sun Bae på trompet og Yoshizawa på fem-strengs bass. Dette er en relativt energisk låt, hvor de to kjemper seg fram med en intensitet som jeg forbinder med den japanske undergrunnskulturen. De kommuniserer fint, og etter en litt sjokkartet åpning, venner man seg til lydbildet og det blir en fin improvisasjon. Sun Baes spill kan minne en del om den måten Nate Wooley spiller på, samtidig som den japanske trompeteren Toshinori Kondo dukker opp i bakhodet.
I liner-notene som er skrevet av eieren av caféen hvor platen ble innspilt, skriver han at siden det er så få musikere i Korea som spiller fri musikk, må musikerne finne opp sitt eget språk, delvis basert på koreanske folkemelodier.
På platen hører vi stort sett duoer og trioer, som gir hver av de fire musikere tid og rom til å strekke ut, eksperimentere og samhandle på flere nivåer.
Andrelåten «Remember Bird» starter helt annerledes med saksofon og trompet i en slags unison «messe». Men det varer ikke lenge før Sun Bae tar av til venstre og er litt tilbake til førstesporet, med ytterst energisk trompetspill, mens Hiroses saksofon mest blir en samarbeidspartner.
Tredjesporet «The Stream of Time» åpner med Hvans løse trommespill, som starter nesten lydløst, men som arbeider seg oppover i intensitet. Jeg føler at denne formen for trommespill er relativt langt fra det vi til daglig hører her i vesten. Selvfølgelig er det en trommesolo som ikke ligger langt unna for eksempel Paul Lovens og hans like, men allikevel er det noe med «angrepet» og måten det blir gjort på, som man nesten kan sammenligne med oppvisninger man ser og hører fra store stadioner med mange hundre tradisjonelle trommeslagere. Men samtidig er dette fritt og ytterst freidig, og tøft.
Så følger «Korea Fantasy» med Sun Bae i førersetet. Men om det hele tiden er han som fører an, eller om det er Hiroses saksofon er ikke godt å vite. De snor seg rundt hverandre som to forelskede slanger, og det er umulig å skille dem fra hverandre. Og bak det hele ligger bassen til Yoshizawa og brummer, som om han vil angripe de to blåserne. Innimellom høres han ut som en løve som knurrer og forbereder seg på angrep, men det kommer ikke. Han lar de to blåserne holde på, og bidrar heller med fine innspill i låten. Avansert? I aller høyeste grad, og veldig særpreget.
Så avslutter de med tittelsporet, «Arirang Fantasy», som er en lang (21:50) og ytterst fri fabulering over noe som godt kan være koreansk folkemusikk, og en låt hvor musikerne virkelig samarbeider på høyt nivå. Musikken blir droneaktig, og innimellom står det nesten helt stille, men disse fire musikerne klarer ikke å være stille lenge. Det er alltid en av dem som bryter ut og enten smeller hardt i trommene eller river heftig med buen i bassen, mens blåserne holder seg langt der nede. Men etter en stund kommer de med en nydelig balladeaktig (sikkert folkemusikklåt) sak som er usigelig vakker oppe i all «galskapen». Og deretter tar de to blåserne fullstendig av og prøver å rette ut instrumentene sine, mens trommene varsler om dommedag.
Men dommedagen kommer ikke. Det var bare et forvarsel, og man roer det hele ned med Sun Baes fine trompetspill, før de andre kommer smygende og vi er langt inne i freejazz-land igjen, hvor intensiteten hele tiden er tilstede, og hvor de koreanske elementene hele tiden er i førersetet. Spennende og originalt!
Trompeteren Choi Sun Bae og hans japanske og koreanske venner har med «Arirang Fantasy» laget en plate man må lete svært lenge for å finne maken til her i «vesten». Dette er musikk som er så østlig, og så spennende, at det nesten er en skam at vi ikke har vært oppmerksomme på dem tidligere. Anbefales for alle med ører som er ute etter noe nytt (innspilt i 1995) og spennende!
Jan Granlie
Choi Sun Bae (tp), Junji Hirose (ts, ss), Motuharu Yoshizawa (b), Kim Dae Hwan (perc)
