Chris McGregor ble født 24. desember 1936 i Somerset West, Sør-Afrika, og døde 26. mai 1990. Han var en av de mange sørafrikanske musikerne som flyttet til England på 60-tallet. Han var pianist og komponist, og ble i starten av sin britiske periode mest kjent for bandet The Blue Notes som var en sørafrikansk sekstett som blant annet inkluderte utflyttede Sør-Afrikanere som Dudu Pukwana, Nikele Moyake, Louis Moholo, Johnny Dyani og Mongezi Feza. Like viktig var McGregor i etableringen av gruppen Brotherhood of Breath i 1969, som ble en slags forlengelse av The Blue Notes.
Musikklosen i Oslo distribuerte nylig to, til nå, for oss ukjente album med McGregor og hans Brotherhood Of Breath. Begge er utgitt på et av de mest interessante plateselskapene i dag, som bl.a. gjenutgir mange interessante opptak i grenselandet mellom rock og jazz, gjerne fra slutten av 60-tallet og 70-tallet.
«Travelling Somewhere» er innspilt i Lila Eule i Bremen den 19. januar 1973 (utgitt i 2001, men først nå tilgjengelig i Norge), av Radio Bremen, med Peter Schulze i produsentrollen (en dag skal jeg besøke hans rikholdige arkiv i Bremen, for der tror jeg det finnes mange godbiter som jeg gjerne skulle ha satt kleptomanpølsene mine i).
I bandet denne januardagen finner vi Harry Becket – trompet, Mark Charig – tromnpet, Nick Evans – trombone, Mongezi Feza – trompet, Malcolm Griffiths – trombone, Harry Miller – bass, Louis Moholo – trommer, Mike Osbourne – altsaksofon, Evan Parker – tenorsaksofon, Dudu Pukwana – altsaksofon, Gary Windo – tenorsaksofon og Chris McGregor – piano. En samling av de råeste av de råe, England-bosatte musikerne på den tiden.
Gjennom ni spor, hvor komponistrollen er spredt utover blant musikerne, får vi britisk frijazz på sitt beste. Noen temaer forekommer, men stort sett går dette på fri gass og med alle musikerne helt framme på tuppa. De sør-afrikanske influensene er tydelige, og med musikere som ikke bryr seg nevneverdig om oppgåtte stier, blir dette en aldeles vidunderlig lapskaus. Solistene står i kø, og spesielt merker vi oss fint trompetspill av Harry Beckett og strålende bass-spill av Harry Miller. Men hele veien er det det kollektive som er hovedgevinsten på denne plata. I ene øyeblikket er vi langt inne i frijazz-landskapet, før vi plutselig befinner oss i en slags begravelsesprosesjon «Ismite Is Might»… Og alt er bare så skakt og flott.
Peter Schulze var også på plass da bandet spilte samme sted den 20. juni 1971. På «Bremen To Bridgewater» får vi åtte låter herfra, to fra Bridgewater Arts Center i Bridgewater, England den 26. februar 1975, og seks låter fra Bridgewater den 11. november 1975 (utgitt i 2004, men først nå tilgjengelig i Norge). Noen av musikerne er byttet ut fra «Travelling Somewhere»-innspillingen, men grunnstammen er den samme. Vi får Kaith Bailey på trommer på noen spor, og Elton Dean spiller altsaksofon på Bridgewater-opptakene sammen med Alan Skidmore.
Musikken her er ikke nevneverdig annerledes enn «Travelling…»-opptakene. På noen spor er det litt mer struktur, men hele tiden er det de sør-afrikanske grunnelementene som preget platene. Utover det gjør musikerne omtrent som de vil, og det vil de, nesten hele tiden. Når riffene og temaene presenteres så sitter saksofonene tett som hagl, mens trompeterne virrer rundt som veps rundt honningkrukka. Bare en låt er den samme på begge utgivelsene, settavslutningslåta «Do it», som er den perfekte avrundingen. Musikerne tar ut det siste, og publikum er i ekstase.
Det ble ikke altfor mange innspillinger med Chris McGregor før han forlot denne verden i 1990. Men disse platene fra tidlig 70-tall bør finnes i en hver platesamling hos de som har en viss sans for musikalsk galskap, trøkk og sør-afrikanske grunnrytmer. Strålende!
Jan Granlie
