I det københavnske jazzliv er familienavnet Doky ensbetydende med jazzklubben Standard, hvor broren Niels Lan Doky holder fortet.
Broren Chris er født i 1969, og som man kanskje forstår, så kommer han fra en musikalsk familie. Han lærte å spille piano som seksåring, men gikk over til bass da han gikk på gymnaset. Sammen med broren har han utgitt flere plater under navnet Doky Brothers.
Han ble utnevnt til ridder av Danebrog i 2010, og i følge Wikipedia er han venn med kronprins Frederik og gift med hoffdame Tanja Doky.
Men sladder til side.
Chris Minh Doky har på «New Nordic Jazz» samarbeidet med pianisten Peter Rosendal og trommeslageren Jonas Johansen i ni komposisjoner, hvor de fleste er gjort av Doky, med unntak av Waldemar Åhléns «Det dufter lysegrønt», Morten Lauridsens «O nata lux» og Stings «Sister Noon», uten at det forklares noe sted hva Sting har å gjøre med ny nordisk jazz…
Men det låter veldig nordisk hele veien. De tre musikerne trives i hverandres selskap, og Dokys egne komposisjoner er vakre. Det lukter vår av hele platen, all musikken er lyrisk, og alle de tre musikerne spiller fint.
Og det er her problemet også dukker opp. Det blir rett og slett for pent! Å lytte til platen blir rett og slett litt kjedelig, selv om det friskner til i fjerdelåta «Havet», men den varer i 4 minutter og 44 sekunder, før man igjen er tilbake til de altfor seige balladene.
Stings «Sister Moon» har også noe friskt over seg, og Doky spiller flott på denne låta, men gjennomgående blir det så mye nordisk sommer (vel og merke de solrike dagene) at det rett og slett blir for mye. Det blir litt som om man har ligget på stranda i solsteiken hele dagen, og merker hvor solbrent man er blitt, først når man reiser seg og skal gå hjem (selv om undertegnede ikke akkurat er den som bedriver slike aktiviteter i tide og utide).
Men Doky er en gnistrende god bassist, Rosendal spiller fint piano og Johansen har den hele og fulle kontrollen bak trommene. Men, som sagt, det blir litt stillestående. Og å kalle det «New Nordic Jazz» synes jeg er misvisende. Javel, det er nyskrevet nordisk jazz, men peker det ut noen retning for den nordiske jazzen? Jeg klarer ikke helt å se det.
Jan Granlie
Chris Minh Doky (b), Peter Rosendal (p), Jonas Johansen (dr)
