Den amerikanske trompeteren Chris Pasin, var totalt ukjent for meg, før jeg satte på denne utgivelsen. Og når han laver en plate med tittelen «Ornettiquette», så blir i alle fall jeg interessert, siden Ornette Coleman har vært en av mine favoritter gjennom mange år.
Enda mer interessert blir jeg når jeg ser at Karl Berger er med på vibrafon og piano, også en av mine helter fra tidligere tider. De andre musikerne, Adam Siegel på altsaksofon, Harvey Sorgen på trommer og Michael Bisio på bass, vet jeg ingenting om på forhånd. Men jeg blir svært skeptisk når jeg ser at de har med sanger i prosjektet! Og den utakknemlig jobben er gitt til Ingrid Sertso. Den eneste sangeren jeg kan huske har bidratt med noe vokalt hos Ornette Coleman, må være Patti Smith, som har residert noen dikt på noen av Ornettes konserter.
Vi får åtte komposisjoner, og det starter med Pasins «OCDC», og vi er umiddelbart et godt stykke inn i Ornette-landskapet. For det er ingen tvil om hvem denne komposisjonen er tilegnet. Og Siegel spiller veldig Ornette-aktig altsaksofon her. Pasin har en skarp tone i trompeten, som tar oss litt vekk fra å tenke Ornette Coleman. Men hans improvisasjoner ligger tett på Ornette-landskapet. Det er kun tonen som tar oss et andet sted.
Deretter får vi Colemans «Jayne» i en fin versjon, Albert Aylers «Ghosts», Colemans «Tomorrow is the Question», «Just for You», «When Will the Blues Leave» og «Lonely Woman», før de avrunder med Pasins «PTU».
Og gjennom hele innspillingen er det Coleman som er ledestjernen.
Alle musikerne gjør en fin jobb, og jeg kan spesielt like trommespillet til Harvey Sorgen og basspillet til Michael Bisio, som legger et godt grunnlag for Pasin og Siegels improvisasjoner. Berger bidrar også på en fin måte, men innimellom synes jeg hans vibrafon er mikset litt for høyt i lydbildet, særlig i starten av «Jayne». Når Ingrid Sertso kommer inn i Aylers «Ghosts», kan jeg forstå hvorfor de har invitert henne med. Men låten bliver fremført på en måte som ligger et godt stykke fra Aylers såre og plagede versjoner. Her humper den av gårde, som var det en lykkelig komposisjon og at verden var et deilig sted, noe jeg tror ligger et godt stykke unna det Ayler hadde tenkt da han skrev komposisjonen. Det som gjør «Ghosts» til noe i nærheten av hva komponisten har tenkt, må være Sertsos vokal, som skiller seg ut fra resten. Men når hun på død og liv skal scatte i «When Will the Blues Leave» synes jeg det går helt galt!
Men det er spennende at musikere tar for seg Ornette Colemans musikk og gjør den på sin måte, og her er det hans komposisjoner som kommer klart best ut. Ikke minst takket være fint altsakofonspill av Adam Siegel.
Jan Granlie
Chris Pasin (tp), Karl Berger (vib, p), Ingrid Sertso (voc), Harvey Sorgen (d), Michael Bisio (b), Adam Siegel (as)
[amazon_link asins=’B07JJY51HY’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’885896c6-f281-11e8-ba02-a7cfd139469a’]
