Den amerikanske pianisten Brad Mehldau har de senere årene, ved siden av en rekke trioplater, gjort noen duoprosjekter som har vært mer eller mindre vellykkede, etter min smak. Han gjorde et prosjekt med trommeslageren Mark Guilliana, som jeg hadde en del problemer med. Men han har også gjort fine ting i duo med saksofonisten Joshua Redman og gitaristen Pat Metheny, som har fungert. I tillegg har han gjort prosjekter både med Anne Sofie Von Otter og Renée Fleming, som vi mer enn gjerne hopper raskt over.
Nå har han gjort en dobbeltplate med Chris Thiele på mandolin og vokal. Thile er mest kjent for sitt band Nickel Creek og den akustiske folk/bluegrass-gruppa Punch Brothers.
Sammen har de gjort en dobbeltCD, som ligger i det landskapet vi har hørt mandolinspilleren David Grossman de senere årene. Mandolin og piano er en kombinasjon som trekker mye av musikken mot countryen, særlig der hvor Thiele også er vokalist.
De gjør en del låter skrevet av Mehldau, samt noen som enten befinner seg innenfor jazzen, eller i det mer populære landskapet, så som Joni Mitchells «Marcie», David Rollins og Gillian Welch-låta «Scarlet Town» og Elliot Smiths «Independence Day».
Jeg må innrømme at det ikke er alt som fungerer etter min smak på disse to platene. Brad Mehldau er det ingenting i veien med. Han har vel adri spilt en upassende tone på piano noen gang, med unntak av noen el-pianogreier på platen han kalte «Largo». Heller ikke Thiele spiller dårlig på noen av disse låtene, men det er noe med kombinasjonen av Mehldaus lyriske pianospill, og spesielt Thieles rytmespill på mandolin, som får et slags «nachspiel»-stempel over seg. I tillegg kan jeg spare meg for noe av Thieles (eller er det kanskje Mehldaus) sang, særlig i åpningssporet, Mehldaus ellers så fine «The Old Shade Tree». Men innimellom synes jeg det fungerer helt ok, men å gi ut dette på to plater synes jeg blir for mye. Her kunne man skåret kraftig ned, og funnet fram godbitene til en mer enn habil enkeltCD.
Jan Granlie
Chris Thiele (mand, v), Brad Mehldau (p, v)
