Så er vi tilbake i Molde, og Molde kino. Det er fredag 3. august 1973, og folk begynner å bli slitne på slutten av festivaluka i byen. På scenen i Molde kino møter vi pianisten Christian Reim sammen med altsaksofonisten Carl Magnus «Calle» Neumann, tenorsaksofonisten Knut Riisnæs, trompeteren Ditlef Echoff, bassisten Terje Venaas og trommeslageren Espen Rud. Alle musikerne viktige brikker i jazzmiljøet i Oslo og kretsen rundt Club7.
Vi får seks komposisjoner, alle gjort av Christian Reim, og de starter med mid-tempo-låta «Part 1», som er en fin åpning med en fin tenorsaksofonsolo fra Riisnæs, som man merker har utviklet tonen i hornet til å bli mer robust etter dette opptaket. I tillegg avleverer Eckhoff en fin trompetsolo, og beviser hans posisjon i den norske jazzen på den tiden. Denne konserten er mer som man forventer av en norsk sekstett fra den tiden. De holder seg godt innenfor be-bopen, men med noen «avstikkere» til avantgarden og modaljazzen.
«Part 2», (de har ikke brukt energi på å lage finurlige titler på de seks sporene), er mye mer inn i det moderne. En hurtig låt, som «piskes» av gårde av Venaas’ bass. Neumann er raskt frampå med en fin solo, som viser hans nære forbindelse til de mer «frittgående» saksofonistene fra den tiden. En strålende solo, som sikkert mange i Molde kino reagerte på. Vi oppdager raskt i Eckhoffs spill at det ikke er innenfor denne sjangeren han føler seg mest «på plass», men han leverer en helt ok solo. Dette er en låt som kan minne en del om innspillinger gjort av eksil-sør-afrikaneren Chris McGregor etter at han emigrerte til London. Det er enormt mye trøkk i «frasparkene» i låta, og er et godt bevis på Reims store evner som komponist og pianist. Denne stemningen fortsetter i «Part 3», med et bass-spill og trommespill som kan minne om en del plater vi har hvor bassisten Johnny Dyani er involvert. Her får vi også en fin tenorsaksofonsolo fra Riisnæs, hvor det mot slutten nesten kan virke som han går litt tom for ideer, men han tar seg inn igjen, og leverer.
Så snur vi plata, for dette er selvsagt en LP, og vi får «Part 4», konsertens lengste spor som klokkes inn på 12:10. Den åpner med en intro som er nærmest Abdullah Ibrahim-aktig (Dollar Brand tok dette navnet da han konverterte til islam noen år tidligere), en intro som nesten er verdt prisen på plata alene. Nydelig. Men dette er en komposisjon som inneholder mye mer enn Ibrahim-aktig pianospill. Etter introen legger Venaas an en bassrytme som er som tatt fra de sør-afrikanske musikerne, mens blåserne legger seg i et «teppe» over han og Ruds trommer. Neumann kommer inn med en solo som kunne vært John Tchicai – høyt oppe i registeret og med «stålkontroll». Og her er be-bopen forlatt for en stund til fordel for en avantgarde-versjon a la de sør-afrikanske musikerne som holdt til i London. Så tar Riisnæs det helt ned sammen med Reim og kompet. Og hele veien ligger Reim bak og sparker og pusher solisten framover med strålende komp. «Part 5» er en naturlig fortsettelse av «Part 4», med fin «bassgang» i starten sammen med piano, før Reim leverer nok en strålende solo som fører de andre musikerne inn i nok en fin komposisjon. Også denne har mye sør-afrikansk i seg, men ikke like mye som de to foregående. Men det er noe med akkordrekken som får tankene sørover på det afrikanske kontinent. Og da de er over i avslutningen, «Part 6», er Reims samarbeid med Venaas strålende, under Riisnæs fløytespill, og etter som låten «skrider fram» blir det mer og mer Abdullah Ibrahim i spillet og i melodien. Særlig etter at Neumann kommer inn på altsaksofon (eller kanskje er det sopran?) mot slutten. Flott!
Konserten er et NRK-opptak produsert av Erling Wicklund, som i mange år var en viktig drivkraft og støttespiller for jazzen i statskringkastingen, og han skal ha stor takk for en glimrende utført jobb med alle opptakene han sto bak, som de fleste garantert er slettet for å gi plass til andre, og sikker langt ubetydeligere ting. Men noen opptak er bevart, og nå har vi fått to strålende opptak fra Moldejazz fra 1973 og 1976, med noe av det mest spennende man kunne finne av norsk jazz på den tiden.
Denne platen, pluss platen med opptak fra Lucullus i samme by fra festivalen i 1976, som vi anmeldte for en stund siden, er viktige kulturhistoriske opptak rundt den norske jazzscenen, og Fredrik Lavik i Jazz Aggression skal ha all mulig takk for at han har gjort disse makaløse opptakene tilgjengelige for massene!
Jan Granlie
Christain Reim (p), Ditlef Eckhoff (tp), Carl Magnus «Calle» Neumann (as, ss), Knut Riisnæs (ts, fl), Terje Venaas (b), Espen Rud (dr)
