Den norske pianisten Christian Reim, ble født midt i fredsrusen i september 1945, har spilt jazz siden slutten på 60-tallet. Hans jazzCV er lang, blant annet med fire utgivelser i eget navn, hvorav to kom ut for ikke altfor lenge siden, «Live at Molde Jazzfestival 1976» (Jazzaway, 2004, og gjenutgitt av Jazz Aggression på LP tidligere i år), og anmeldt HER, og «Mona Lisa, Moldejazz 1973», også utgitt på Jazz Aggression tidligere i år, og anmeldt HER. I tillegg kom «Unreleased Works 1969-1979» ut på Plastic Strip Press i 2008.
Han spilte på den legendariske platen «Get Dreamy» med The Dream i 1967, og med The Hugger Muggers, som kom med to plater fra 1966 og 1967, pluss bandet Bash, som kom med plate i 1971. Ellers har han medvirket på en rekke innspillinger, så som på Terje Rypdals «Bleak House», på flere innspillinger med Finn Kalvik, med Jan Garbarek, og en rekke samleutgivelser og innspillinger utgitt for å støtte en eller annen venstreradikal bevegelse. Han deltok selvsagt på samleplaten «Club 7 – 15 år 1963-1978», og er å finne på Odin Records store samling «Norsk jazz 1960-1980» og på en rekke andre palter.
På den innspillingen som nå er kommet ut, møter vi han i to forskjellige trioer. Den første med fire spor, sammen med, på den tiden, Tord Gustavsens komp, med bassisten Harald Johnsen (1970-2011) og trommeslageren Jarle Vespestad. Disse fire låtene er innspilt høsten 2001, mens de fem siste låtene, innspilt sommeren 2003, og er sammen med bassisten Ingebrigt Håker Flaten og trommeslageren Håkon Mjåset Johansen.
Vi får servert noen av Reims egne komposisjoner, sammen med, blant annet, en jazzversjon av den norske nasjonalsangen, «Ja, vi elsker», den tradisjonelle «O Jul med din Glede», og Reims tolkning av Ennio Morricones «Once Upon A Time In America».
Og det hele starter med Reims egen «Dina», og helt fra første tone merker vi Reims lyriske, fine pianospill inspirert av pianister som Paul Bley og Bill Evans. Men allerede her får vi Reims personlige, og veldig «norske» måte å uttrykke seg på. Her får vi nydelig bass-spill fra Johnsen, en musiker det er trist at ikke er blant oss lenger, mens Vespestad er tryggheten selv bakerst i trioen, med fint spill som understøtter de to andre på en fin måte. Deretter får vi Reims «Polonese», som får noe litt høytidelig over seg, med lyst og fint spill fra Reim og et flott samspill mellom han og, spesielt, Johnsen, før vi får Richard Nordraaks «Variasjoner over et tema av Nordraak», som er Reims tolkning av den norske nasjonalsangen «Ja, vi elsker».
En gang for lenge siden ble det oppstyr da Duke Ellington gjorde sin versjon av Edvard Griegs «Peer Gynt Suite», og da Arne Domnerus spilte sin versjon av den norske nasjonalsangen i Molde Domkirke under Moldejazz. Og Reims versjon skapte også oppstyr når den ble fremført i «hine hårde dager». Men versjonen til Reim er en blomstrende og fin versjon av den nærmest «hellige gral» av en komposisjon i det som på den tiden var et temmelig konservativt Norge, og hvor man ikke skulle tukle med nasjonalhelligdommer som nasjonalsangen.
Det stunder det mot jul, og det er nesten ikke noe er bedre enn å forberede seg med trioens versjon av «O Jul med din Glede», som opprinnelig er en svensk folkemelodi, som her får en behandling som, nesten, kunne vært gjort av Jan Johansson. Plutselig får den gamle julesangen en helt ny og vakker innpakning.
Så skifter trioen til å innbefatte Håker Flaten og Mjåset Johansen, to ytterst pågående musikere, som vet å utfordre Reim adskillig mer enn trioen med Johnsen og Vespestad. Og «Once Upon A Time In America», tar oss rett inn i settlisten til Bill Evans. Det swinger deilig av alle tre, og med Håker Flaten og, spesielt, Mjåset Johansen er dette nesten som å høre en av de beste trioene Evans spilte med.
De fortsetter med Reims egen «Nina», hvor vi spesielt legger merke til Håker Flatens pågående bass-spill, før vi får Reims «Ett steg fram», som er en litt tung ballade som man sikkert kan danse vals til, selv med litt stive ben og knær. En fin komposisjon som kunne gått rett inn i «The Real Book», med et klart norsk folkemusikkanstrøk.
Så går det mot slutten, men først skal vi ha Reims «Ta toget (til Valdres)», som er Reims tolkning av en norsk folkemelodi jeg ikke klarer å huske navnet på. Uansett er det en nydelig og litt melankolsk melodi, som de tre «drodler» fint rundt, før de avrunder med Reims «The Little Girl From Guadeloupe», som er et relativt lett tema hvor Reims lekne pianospill dominerer, før det hele blir litt mer dystert i B-delen, men som raskt vender tilbake til det positive og lette. Når man hører Reims tolkning her, må den unge damen ha gjort stort inntrykk på pianisten, for dette er en komposisjon å bli glad av.
Vi merker godt at innspillingene ikke er gjort i et profesjonelt studio, men hjemme hos Reim. Kanskje skulle vi ha ønsket at han hadde fått et svæææært Steinway-flygel å boltre seg på, og bedre lyd på alle instrumentene, men det får vi vente med til Fredrik Lavik i Jazz Aggression eller andre får lokket Reim, gjerne sammen med Håker Flaten og Mjåset Johansen, inn i studio igjen. Vi gleder oss allerede, for dette var fint. Og jeg vet hvilke låt som blir lydsporet til årets jul!
Jan Granlie
Christian Reim (p), Harald Johnsen (b), Ingebrigt Håker Flaten (b), Jarle Vespestad (dr), Håkon Mjåset Johansen (dr)
