Den norske pianisten Christian Wallumrød kommer fra generasjonen som var med på å gjøre den norske jazzen til en eksportvare, og godt ansett i utlandet. Han var en av studentene ved «jazzlinja» i Trondheim som så godt som alle fikk suksess etter studiene.
Han debuterte på plate med trioen Close Erase, sammen med bassisten Ingebrigt Håker Flaten og trommerslageren Per Oddvar Johansen, og etter fire innspillinger ble det samarbeid med vokalisten Sidsel Endresen og electronica-musikeren Helge Steen i Merriwinkle, kvartetten Dans les arbres med Xavier Charles (cl, herm), Ivar Grydeland (g, bjo) og Ingar Zach (perc), sin egen trio og flere plater med hans Christian Wallumrød Ensemble, før han nå går solo med «Pianokammer».
Her starter det hele svært dystert og litt skummelt. Komposisjonen «Fahrkunst» kunne vært soundtracket til en «scary movie» med lange mørke akkorder lagt over hverandre i en slags loop, som varsler om dyster stemning for resten av innspillingen, før den lystigere, og litt Jarrett-aktige «Hoksang» overtar. Dette er en vakker komposisjon som ligger et godt stykke unna det vi er vant til å få servert fra Wallumrød. Fine improvisasjoner rundt et enkelt og vakkert tema.
«Second Fahrkunst» følger, med noe av den dystre stemningen, i alle fall med loopene i bakgrunnen. Over de lange, mørke akkordene, fabulerer han med lysere toner, som blir en flott kontrast til bakgrunnen. Det føles som dette er improvisert der og da, uten at det blir tilfeldig, men heller at det beviser at Wallumrød har total kontroll på hva han holder på med.
Neste ut er «Boyd 1970», som jeg anbefaler alle andre pianister å høre på, inkl. den tidligere nevnte Herr Jarrett. Her legger Wallumrød an en slags vamp, som vi kjenner fra Jarretts glansdager, men forskjellen er bare den at her fungerer det så utrolig mye bedre. Det er også elementer fra Abdullah Ibrahim (Dollar Brand) i melodiføringen her, noe som igjen kan føres tilbake til både Charles Mingus og Duke Ellington. Her trekker Wallumrød inn jazzhistorien samtidig som han ser framover. Og det svinger på en helt egen måte hele veien. Dette er ikke annet enn en utrolig vakker og tøff låt! Tilbakelent og coolt!
«School of Ekofisk» kan muligens ha noe med det norske oljeeventyret å gjøre, uten at det er lett å høre det på musikken. (Ekofisk var et av de første oljefeltene Norge bygde ut på 70- og 80-tallet). Her er Wallumrød mer ettertenksom og tenkende. Han bruker stillheten som et element i musikken, noe som gjør låta spennende, før han beveger seg inn «lekepianoets» verden. Og her er vi litt i det landskapet vi er vant til å høre Wallumrød. Heftig og eksperimentelt, men hele tiden med en klar idé om hvor han vil med musikken.
Det hele rundes av med «Lassome», og vi er tilbake i Jarrett-land, men der jeg synes Jarrett blir kjedelig og ensformig, tar Wallumrød oss videre inn i nye landskaper og idéer. Det hele bygges rundt et rytmisk tema som det fabuleres rundt og nye, interessante elementer blir lagt på. Man blir sittende ytterst på stolen med ørene på stilk for å høre neste idé og hva som nå kommer, noe som er med på gjøre lyttingen til en fest. Mot slutten vender han litt tilbake til starten med loops og litt electronikk som binder det hele sammen på en flott og naturlig måte.
Lyden er gjennomgående ganske tørr og langt fra det ECM’ske lydideal, noe som også gir oss Wallumrød i en litt ny setting.
Gjennomgående er dette blitt en utrolig variert og vakker innspilling fra en av Norges ledende pianister. Jeg må si at jeg lenge har savnet å høre Wallumrød solo på plate. Hans egenskaper og idérikdom som pianist er stor, noe han beviser til fulle på «Pianokammer». En plate jeg absolutt anbefaler til alle med store, åpne ører!
Jan Granlie
Christian Wallumrød (p)
