Den norske pianisten Christian Wallumrød, har i mange år vært en av de mest intellektuelle stemmene innenfor den norske jazzen. Hans plater har vært perfekte til å bli utgitt på det tyske selskapet ECM, og ofte har han beveget seg i skjæringspunktet mellom jazz og samtidsmusikk.
Men så kommer hans debut på selskapet Hubro, og man tror nesten ikke det man hører i starten.
I «Haksong» swinger det på en måte det aldri tidligere har gjort hos Wallumrød. Dette er rett og slett musikk man blir glad av å høre, det rytmiske rusler av gårde, og man kan nesten se at Wallumrød smiler der han sitter bak pianoet i Isitart Studio. Men han klarer ikke å holde seg gjennom hele låta. Mot slutten beveger bandet seg over i en annen «verden», hvor korte improvisasjoner får ta litt over.
I andrelåta «Fulgsam» er vi litt tilbake der hvor vi kjenner Wallumrød fra tidligere. Her får vi klanger fra piano, vibrafon (?) og perkusjon, i en ettertenksom sak som egentlig ikke gir meg så mye.
Så er vi over i «Langsam», hvor også Lønning og Reinertsen kommer inn. Igjen er det klangene som dominerer over et enkelt trommespill fra Johansen, som fungerer fint i helheten.
«Phoniks» fortsetter litt i samme stilen. Her er Reinertsen framme helt fra starten med vart saksofonspill, eller noe som nærmest er hentydninger, og vi merker at vi har beveget oss ut av komfortsonen som preget åpningen, og over i en mer meditativ innstilling. Og da fungerer denne musikken perfekt. Det er bare å lukke øynene og ta inn over seg musikken og de bildene som dukker opp.
«Klafferas» er også noe i samme gate, men kanskje i motsatt fil… «Klafferas» er akkurat hva denne musikken er. Saksofonklaffer som hamrer i korte strekk, som små ras, som får oss til å spisse ørene.
Så åpner «Arpsam» med vakkert pianospill. Her føler jeg vi er et godt stykke inn i Steve Reich og Terry Rileys rike, og selv om det ikke pøses på med mange toner og solistprestasjoner, så skaper denne musikken ro og balanse i kropp og sjel. Innimellom kommer det små «knirk» fra celloen, eller det kommer noen toner i slutten av akkordene fra harmoniumet, og hele tiden varierer Wallumrød akkordene han legger pent ut på pianoet, slik at det hele blir spennende å følge med på.
Så avsluttes det hele med «Kurzsam und Onward», hvor det starter svært optimistisk, før stillheten igjen får råde, før Wallumrød igjen er tilbake med optimismen, i et fint tema, og en fin slutt på et album som krever mye av lytteren, men som, hvis du ønsker å komme inn i den, vil ha stor glede av.
Det er åpenbart at Christian Wallumrød er glad i pausene i musikken. På de fleste låtene her, er pausene en av de viktigste elementene i musikken. Han lar tonene ta den tid de trenger på å «gjøre seg ferdige», før han fortsetter. Denne måten å spille på blir meditativ, og spennende, og man lurer hele tiden på hva som kommer etter at pianolyden (eller lyden fra de andre instrumentene) har tonet ut. Ofte er det Johansens nesten minimale trommespill som dukker opp, andre ganger er det celloen eller saksofonen, mens det andre ganger kun er stillheten. Og stillheten er noe vi mennesker av i dag bør dyrke mye mer enn det vi gjør. Og er man redd eller skeptisk til den totale stillheten, vil denne innspillingen med Christian Wallumrød Ensemble være første steg ut i «friheten». Vakkert!
Jan Granlie
Christian Wallumrød (p, harm), Eivind Lønning (tp), Espen Reinertsen (s), Tove Törngren (c), Per Oddvar Johansen (dr, vib)
