Å forholde seg til en duoplate bestående av en trombonist og en kontrabassklarinettist og sopraninosaksofonist, kan være problematisk. Særlig når det dreier seg om to musikere man ikke kjenner fra før, i en ny (og spennende) sammensetning, og hvor musikken gjennomgående er fritt improvisert.
Christiane Bopp kommer fra byen Mulhouse, i sørenden av Alsace. Hun har studert ved konservatoriet i hjembyen og ved konservatoriet i Paris, og hun har tatt timer hos franskmennenes ledende trombonist, Yves Robert. Tidligere var hun opptatt av såkalt «tidligmusikk», men har nå blitt fenget av den fritt improviserte musikken.
Jean-Luc Petit er selvlært saksofonist og klarinettist. Han har samarbeidet med komponisten Etienne Rolin, og det var amerikaneren Kent Carter som fikk han til å bestemme seg for å starte med jazz. Han har komponert musikk for diverse teaterstykker, og dukker stadig opp som musiker i skuespilleren og poeten Daniel Crumbs forskjellige forestillinger. Helt fra starten har improvisasjon vært en viktig del av hans kunst, noe han praktiserer i de fleste konstellasjoner, fra solo, via duoer som dette, til storband.
Bopp og Petit har spilt sammen som duo i ca. ti år, men også i både kvartett- og triosammenhenger. De sier selv at de vil utforske lydens teksturer og vibrasjonene musikken skaper i luften. Låtene spilles langsomt og i en slags syklus, og de ønsker å fremkalle både avgrunnen, kosmos i tillegg til blant annet lyden av spytt som skraper mot bark (?).
Vi får sju strekk som alle henger sammen på en eller annen måte. Musikken er gjennomgående meditativ, og det er ikke tvil om at vi har med to personer som kan det meste på trombone og saksofoner. For her er det langt fra «tut og kjør». De to innehar en nesten vanvittig teknikk, men dette er musikk som man skal høre live, og ikke på plate. Det er vanskelig å sette seg inn i den rette stemningen som denne musikken krever, men benker man seg i godstolen, spiller platen høyt uten å bry seg om naboene som banker i tak og gulv, lukker øynene, og lar inntrykkene synke inn, så kan man få en god lytteropplevelse av denne innspillingen. «L’écorce et la salive» betyr noe sånn som barken og spyttet, og da kan man vel tenke selv hva dette er for en plate…
Men uansett hva de har valgt å kalle platen – musikken er uansett spennende og ikke rent så lite nyskapende.
Jan Granlie
Christiane Bopp (tb), Jean-Luc Petit (contrabcl, sopraninos)
