Cirrus er en kvartett med hovedsete i Stavanger, bestående av Eva Bjerga Haugen (vokal og piano), Inge W. Breistein (saksofoner), Theodor B. Onarheim (bass) og Stein Inge Brækhus (trommer). Kvartetten hadde sin debutkonsert på byens MaiJazz i 2011 og gjorde konserter i Norge og i utlandet de påfølgende årene. I 2013 var de tilbake på MaiJazz med releasekonserten av debutalbumet Méli Mélo, som fikk kritikerros både nasjonalt og internasjonalt.
Nå er de ute med sin andre utgivelse, og for oss som regner vokalisten Eva Bjerga Haugen som en av norges beste, blir egentlig litt skuffet, siden det går lang tid før vi får høre henne som vokalist. Men de starter med Haugen og Breisteins ballade «nuages», som går stille og fredelig for seg, med Breisteins tenorsaksofon og Haugens piano i front over et fint bass- og trommekomp. Denne neddempede stemningen fortsetter litt i andresporet «dominoes», men med ordløs sang og tenorsaksofon som innledere, før bass og trommer tar det hele over i en sommerlig og litt latinsk sak. Haugens ordløse sang gjør seg ypperlig i sammenhengen og hennes kommunikasjon med Breistein er ytterst hørverdig. «the colours» er en låt skrevet av Haugen og Sandvik, og vi får endelig høre Haugen i en nydelig tekst, hvor hennes «timing» og ytterst rene vokal trer fram i all sin vakre form. Vi får også en fin solo fra Breistein, over en bass som er mikset akkurat såpass langt fram i lydbildet at instrumentet blir en viktig del av det hele.
«intermezzo/5th wheel» er skrevet kollektivt av kvartetten, og starter som en vakker ballade, før de igjen tar oss mot det latinaske med Brækhus fine trommespill og Onarheims bass. Ordløs sang, litt elektronikk og en sommeraktig sak som mer enn gjerne kan være med ut i sola når varmen virkelig setter inn.
Så får vi to komposisjoner av Onarheim, først «up up up», som på mange måter forfølger det latinske, men ikke i like stor grad som den foregående. Kan hende er det det løse og fine trommespillet og den ordløse vokalen som gjør at vi trekkes ut i varmen, og «this is free», som igjen tar oss inn i balladelandskapet igjen. Mer ordløs sang, som er så presis og fin, at det bare er skikkelige «fagfolk» som mestrer det.
Deretter følger Haugens «chorale», som starter mer eksperimentelt med manipulering av vokalen, før Haugen setter an tonen (ordløst), og vi får en koral som kunne gått inn i nesten hvilken som helst kirkelig sammenheng. Ytterst vakkert fra vokal, bass og tenorsaksofon, før Brækhus også får være med på selskapet i b-delen, hvor elektronikken igjen kommer inn, men som trer dannet til side når Haugen igjen synger ordløst. Vakkert!
Så avslutter de med bandets og Onarheims «purvish». Og her får vi bandet i en helt annen setting. En rask låt, hvor Haugen får utløp for sin evne til å synge ordløst raskt, omtrent som Flora Purim med Chick Corea. Og om Brækhus har holdt seg litt i bakgrunnen på de andre sporene, er han langt framme i lydbildet her med ytterst kreativt trommespill. Vi får også en fin og neddempet solo fra Breistein, som får roet ned Brækhus for en stund. Men selv Breistein klarer ikke helt å holde styr på «trollmannen fra Os» bak trommene. Han er hele tiden på og pusher Breistein til virkelig å levere. Og bak «hogger» Onarheim seg plass, og når Hagen kommer inn med sin ordløse sang, kårer vi denne til platas mest spennende komposisjon.
Cirrus er et interessant band jeg ikke har merket meg før nå. Sammen med denne innspillingen kom også deres første plate, så om den holder like høyt nivå som denne, så vet naboene hva jeg kommer til å glede dem med når tiden for et ørlite glass utenfor, står for døra. Ei fin plate som skiller seg en del fra det meste andre som lages på det norske Vestland om dagen.
Jan Granlie
Eva Bjerga Haugen (v, p), Inge Weatherhead Breistein (ts, sampling, elec), Theodor Barnes Onarheim (b), Stein Inge Brækhus (dr)
