Dessverre er det ikke lenger så mange som kombinerer lyrikk og jazz. På 50- og 60-tallet var dette mer vanlig enn det er i dag. The Beat Generation med Jack Kerouac, Langston Hughes, William Borroughs, Lord Bauckley, Lenny Bruce og Allen Ginsberg, var foregangsmenn innenfor denne kunstarten. Senere har man fått Patti Smith, som en av de som har fulgt denne tradisjonen videre, og norske Jan Erik Vold.
I Danmark har man hatt en viss tradisjon på det, med flere viktige utøvere, som for eksempel Jørgen Leth, Peter Laugesen og T.S. Høeg, men så viser det seg at Claus Høxbroe har holdt på med dette i lang tid, sammen med pianisten Oscar Gilbert.
På «Tusmørkets censur» får vi 12 komposisjoner og dikt, hvor de to samarbeider med flere musikere. De har med May Berit Guassora (tp), Mia Dyberg (as), Nana Pi Aabo Larsen (ts), Lis Wessberg (tb), Alfkil Wennermark og Peter Andrfeas Nielsen (vio), Victor Sørensen (br), Aino Juutlainen og Adam McKenzie (c), og vi får et fint knippe dikt om dagliglivet, sammen med ytterst smakfull og stemningsfull musikk.
Det tyder på at det er nedlagt mye arbeid i å tonesette diktene, for her fungerer alt godt sammen. Spesielt liker jeg godt «Knippelsbro» og «Hjernen Strammer Kun».
Innimellom får vi også noen spontane improvisasjoner, hvor hverken tekst eller musikk er laget på forhånd. Her merker vi at Høxbroe må tenke seg litt om før han kommer med en setning, noe som nesten minner om Dexter Gordons «henging» på strofene. Spesielt bra synes jeg det fungerer i den fine «Madrassen», hvor både tekst og musikk fungerer godt.
Blåserarrangementene blir nesten litt britisk messingorkester innimellom, noe som fungerer fint i sammenhengen, som på «Står I Ruinerne» og «Det Er Lige Ved».
Tekstene er gode. De handler om livet i storbyen. De små hendelser, tragediene, men aldri de helt store gledene. Det er mange kontraster, som livet er i storbyen, og gjennom hele platen lukter det København. Ikke fra de kondisjonertes strøk, men mye mer Nørrebro, Østerbro, Christianshavn, nederst på Vesterbro og vannhullene rundt Nyhavn, men ikke i turistfellene, men mye mer nede i de mørke kjellerne hvor de brune, røyklagte vertshusene holder til.
Min favoritt-tekst er den satiriske «Oslofærgen», som er improvisert, og veldig jazz, og som handler om musikeren som har forfalt til å spille på fergen til Oslo. Hovedpersonen mimrer om Benny Andersen og hvordan det var å spille jazz. Og ikke som nå, da han spiller til dans på båten til Oslo.
I det hele tatt er dette blitt en fin og spennende plate, hvor poesien og musikken går i ett. Noe kan minne litt om norske Odd Børretzen (i det tekstlige), og heldigvis, for oss som ikke er helt bevandret uti det danske språk, er de fleste tekstene (med unntak av improvisasjonene) gjengitt i coveret.
Det er mye jazz her, og Gilbert har laget noen fine melodier til tekstene som fungerer godt. Å spille denne, hvis du for eksempel holder til i Oslo, Stockholm, Førde, Skjövde eller Haparanda, så får du en følelse av å være i København. Kanskje burde denne platen brukes i turistøyemed, for å forklare turistene at København er mye mer enn Strøget, Rundetårn og Nyhavn. Fascinerende!
Releasekonsert for platen i København vil bli på Langelinje Pavilionen, den 25. november. Så hvis du er i København den dagen, så anbefaler vi at du tar turen.
Jan Granlie
Claus Høxbroe (v), Oscar Gilbert (p), May Berit Guassora (tp), Mia Dyberg (as), Nana Pi Aabo Larsen (ts), Lis Wessberg (tb), Alfkil Wennermark (vio), Peter Andrfeas Nielsen (vio), Victor Sørensen (br), Aino Juutlainen (c), Adam McKenzie (c)
