Den amerikanske vokalisten Jay Clayton er det en del som kjenner fra vokalprosjektet Vocal Summit og deres plate «Sorrow Is Not Forever – Love Is» på Moers Music fra 1983, hvor mange av oss for første gang stiftet bekjentskap med Bobby McFerrin. De andre medlemmene var Urszula Dudziak og Jeanne Lee, ved siden av Jay Clayton. De kom også med platen «Conference og the Birds (ITM, 1982), men hun har også sunget med John Cage, Muhal Richard Abrams, Gary Bartz, Jane Ira Bloom og Steve Lacy for å nevne noen. Hun har arbeidet mye som lærer, og det er ikke så ofte vi hører henne på konserter eller plater nå om dagen, selv om hun har en rikholdig platesamling med egne utgivelser, blant annet med Jerry Granelli, String Trio Of New York, Fred Hersch og mange flere, ofte i duoformat.
Trombonisten Ed Neumeister er også amerikaner, men han har vært en «farande fant» både i Europa og Japan som gjestesolist og i forskjellige solo- duo og kvartettkonstellasjoner. Han har spilt i Duke Ellington Orchestra, med Lionel Hampton, Buddy Rich og Gerry Mulligan, og han var med i Jerry Garcias band Reconstruction. Han spilt og skrev for Mel Lewis Orchestra, og hans arrangement av «A Nightingale Sang in Berkley Square» med Vanguard Jazz Orchestra, ble nominert til Grammy. Han har vært professor i musikk bed universitetet i Graz og var leder for Jazz Composition Department i Lucerne i Sveits på begynnelsen av 2000-tallet. Og han har skrevet stykker for band i Nederland, Sverige, Østerrike, Tyskland, Danmark, Frankrike, Japan, Israel og USA.
Pianisten Fritz Pauer kommer fra Wien og startet sin profesjonelle karriere sammen med Hans Koller, før han ledet egne band i Berlin. På 60-tallet spilte han med Don Byas, Booker Ervin, Art Farmer, Dexter Gordon, Friedrich Gulda og Annie Ross, og han har undervist ved Wiens kommunale konservatorium. Han bodde en periode i Peru på begynnelsen av 80-tallet, før han flyttet til Sveits i 1986. Han døde i 2012, og denne utgivelsen er dedikert til han.
Jay Clayton skriver i liner notene følgende om utgivelsen: «Den ene tingen som gleder meg best når jeg lager musikk, er å finne konseptuelt likesinnede musikere. Denne trioen er et eksempel på det. Jeg møtte Ed og Fritz i Østerrike hvor vi alle underviste ved University of the Performing Arts i Graz. Jeg møtte Fritz først. Jeg kjente navnet hans som den avantgardepianisten i Østerrike, og fant snart ut at han kunne og gjorde alt. Jeg husker at han besøkte en klasse jeg underviste om fri improvisasjon, og jeg ba ham improvisere med oss på en av mine frie strukturer. Det var da jeg visste at vi skulle samarbeide musikalsk. Senere fikk jeg spillejobb og inviterte Ed til å «sitte inn». Fritz hadde snakket om Ed, og jeg ba ham om å «sitte inn» tidlig i første sett, og det føltes så naturlig at han spilte med oss hele kvelden! Vi tre begynte å spille sammen på skolen etter undervisningen, og dette førte til en serie konserter. Til slutt foreslo Ed og Fritz at vi skulle inn i studio. «3 For The Road» er resultatet av disse sessionene. Tragisk nok, noen år senere døde Fritz plutselig. Jeg er så takknemlig for å ha gjort denne CDen til hans minne».
Selv om dette er musikere som har brukt livet på å samarbeide med en rekke mer eller mindre «streite» musikere, er det det frie vi får stifte bekjentskap med her. Musikken er ikke så langt fra det vi fikk høre med Vocal Summit, men det blir helt annerledes med den relativt oriinale sammensetningen vokal, piano og trombone. I løpet av de åtte sporene får vi noen komposisjoner de tre har laget sammen, i tillegg til låter andre står ansvarlige for.
Og de åpner med den kollektive «Love Is A Place», hvor de tre presenterer seg på utmerket måte. Musikken er i et relativt fritt landskap, men ikke uten at det både er hode og hale i det de fremfører. Andresporet, «Two For The Road» er laget av Leslie Bricusse og Henri Mancini, og er hentet fra filmen av sammke navn fra 1967. Låten er også gjort tidligere av Pat Metheny og Charlie Haden. Og her får vi en fin fremføring av Clayton og Pauer som gjør den relativt «etter boka» i temaet, før Neumeister kommer inn med en original trombonesolo med mute.
Tredjesporet er Larry Karush’ «Badadadat», som også kunne vært på settlista til Vocal Summit, med fin ordløs vokal fra Clayton og utmerket spill fra de to andre. Det kan ikke være lett å lage spennende musikalske resultat med denne besetningen, men her synes jeg det virkelig fungerer gost. Neumeister er en spennende trombonist som kan hornet ut og inn, Pauer er en original pianist, som tydeligvis har detr meste av jazzhistorien inne, og Clayton kan bare komme inn og kommentere over, ved siden av og under de to andre.
Så får vi Johnny Burke og Jimmy van Heusens «It Could Happen To You», og jeg får en slags Karin Krog-følelse over vokalen, selv om hennes stemme ligger et stykke fra «dronning» Krog. Men det er noe med tilnærmingen som ligner. Her får vi også en fin trombonesolo og pianospillet er upåklagelig.
Den kollektive «Fun» er tilbake til Vocal Summit, og det er bare den ene vokalstemmen som er byttet ut med ytterst fint trombonespill, og det er tydelig at tittelen passer, for her tror jeg de tre virkelig har kost seg med relativt fri tilnærming i studio. «Gobblers Nob» er skrevet av Neumeister, og er en nydelig ballade, mens den kollektive «May I Be Gay» er en leken sak som i hovedsak foregår mellom Clayton og Pauer, men ikke uten at Neumeister blander seg inn med deilig balladespill, før vi får den kollektive «Yak’n», som er en frittgående ballade med Claytons ordløse vokal og Neumeisters fine trombonespill i front. Her får vi nydelig kommunikasjon, som beviser at dette er tre musikere som forstår hverandre og hvor de vil musikalsk, og Pauers «løse» spill her en nydelig.
Så avslutter de denne spennende trioplaten med Claytons «Rhythm Waltz», en ordløs sak hvor Neumeister virkelig får kjøært seg. For å følge Claytons hurtige vokal på trombone, er ikke noe for amatører. Tøft!
Dette er bløitt en ytterst spennende innspilling fra tre musikere som har befunnet seg litt under radaren, i alle fall for oss her oppe i nord. Og som et minne over den glimrende pianisten Fritz Pauer (14/10 1943-1. juli 2012), er dette perfekt.
Jan Granlie
Jay Clayton (v), Fritz Pauer (p), Ed Neumeister (tb)
