C’mon Tigre er et internasjonalt kollektiv av musikere og billedkunstnere som startet i Italia i 2013. Bandets navn kommer fra et ordspill, som stammer fra det franske c’est mon tigre (det er min tiger) og engelskmennene come on tiger, ved å bruke et engelsk verb og et italiensk ord.
Deres første verk, for det er verk denne gjengen holder på med, var albumet C’mon Tigre, som kom i 2014, med singellåten «Federation Tunisienne De Football» med en animert video av Gianluigi Toccafondo. Platen ble etterfulgt av en serie konserter i Italia og Frankrike, som ble avsluttet med spillejobb på Roskilde-festivalen i Danmark.
Tre år senere, i 2017, kom EP-en Elephant RMX, og de utga et remix-album sammen med DJ Khalab og Populous. Og siden den gang har de samarbeidet med animatører, billedkunstnere og fotografer, og de har laget filmmusikk, i tillegg til musikere som Colin Stetson, Seun Kuti, Arto Lindsay og Xênia França.
Nå er deres sjette album ute, som er en utvidelse av deres debutalbum, som ble trykket i 300 eksemplarer, som fort ble utsolgt, så de måtte trykke opp et nytt opplag, som også forsvant. I tillegg får man digital tilgang til opptaket Live at TPO 2015, deres første liveinnspilling med ni musikere på scenen, innspilt i Bologna den 7. februar 2015. Eller er den andre LPen dette opptaket? Det forteller coveret ingenting om.
Men før vi går løs på musikken, bør innpakkingen absolutt bemerkes. Ytterst får vi et sølvfarget plastomslag på LPene, som gjerne kunne vært hovedcoveret. Men under det får vi utbrettscover som prydes av et kunstverk av en tiger. Inne i utbretten får vi et hefte med bilder og korte historier rundt fenomenet C’mon Tigre. Alt dette må studeres nøye før man setter den første platen i spilleren. Og i løpet av de neste drøyt 80 minuttene, får vi musikk som ligger i grenselandet mellom kunstmusikk, rock og electronica.
Jeg føler at musikken er av det slaget som man kunne høre på en rekke hippe klubber i sydlige deler av Europa for en del år siden. Og det overrasker meg ikke om de får en slags renessanse nå – i tider hvor populærmusikken blir «flatere» og «flatere», og likere og likere hverandre.
Musikken er gjennomgående fengende, den har røtter tilbake til for eksempel et band som Pere Ubu og er akkurat passe «rufsete» i kantene til at jeg synes det låter helt ok. De to i duoen, som jeg ikke aner hva heter, har også lyttet masse til både Captain Beefheart og Frank Zappa og alle de imellom, for det er mange interessante og kreative ideer som får plass i løpet av disse 80 minuttene.
Nå er det egentlig, mest, den første platen som faller best i smak hos undertegnede. Den andre synes jeg, innimellom, høres litt for uinspirert ut. Men samlet sett er dette en fin utgivelse som det er lagt mye arbeid i, ikke minst fra de kreative studentene som har gjenutgitt disse to platene.
Jan Granlie
