Coastline Paradox er en kvintett med musikere fra flere deler av Europa. Musikken de spiller er inspirert og drevet fram av det såkalte kystlinjeparadokset.
«Det er observasjonen av at en kystlinje ikke har en klart definert lengde som er det spennende med denne teorien. På grunn av kystens fraktale karakter har lengden på hver strandlinje en tendens til å nærme seg det uendelige i stadig mindre skala. Og jo nærmere du ser på dette området, jo mer underlige finesser vil du finne. Musikken til Coastline Paradox beveger seg i akkurat dette grenseområdet mellom forskjellige verdener, og er dedikert til kjærligheten til detaljene. Fordi de mener det er spennende, der et musikalsk hav av muligheter møter kultur og opplevelse av fastlandet. Hvor du finner sand og sol eller regn- og tordenvær. Et sted hvor du vil lytte rolig og noen ganger bli overveldende overrasket». Det er hva bandet selv sier om musikken de fremfører, og selv om jeg, som en enkel nordmann fra innlandet, hvor man bare har innsjøen Mjøsa å forholde seg til, ikke forstår stort av hva de snakker om, så har de i alle fall en bakenforliggende idé om hva de vil med musikken.
Bandet består av trompeteren og flugelhornisten Richard Köster (Tyskland), tenorsaksofonisten Damian Dalla Torre (Italia), pianisten Felix Römer (Tyskland), bassisten Marc Mezgolits (Østerrike) og trommeslageren Valentin Duit (Østerrike), og all musikken er komponert av Köster.
Allerede fra første tone i åpningssporet, «Bar? Ok?», føler vi at dette er en kvartett som har brukt mye tid på å studere den nyere musikken fra de skandinaviske landene, særlig fra Sverige og Norge. Felix Römer legger ut et veldig norsk landskap i åpningslåta, som gjerne kunne vært skapt av Helge Lien eller Tord Gustavsen, med en liten «dæsj» Esbjörn Svensson. Men «kystlinjen» tar det egentlig lenger, og utover i låta (eller lenger ut i barrunden), løser det hele seg litt opp, og vi får en relativt original miks av stemninger, som kanskje beskriver et barbesøk i Berlin, men som lett blir litt forvirrende for oss som står på utsiden og er edrue.
«Die Weiche» starter mer i en europeisk tradisjon, hvor det relativt kompliserte temaet blir behandlet på en helt ok måte av bandet. Og selv om jeg ikke helt kan like den litt anonyme tonen i tenorsaksofonen, så fungerer dette fint. Musikken virker veldig arrangert, men det løses litt opp av fint trompetspill fra Köster.
Så får vi «Da smuss sein», «Colonel Grefsen», «Tannenwald» og «Die Rache», før de avrunder settet med «Trist sel». Og hele veien er det den skandinaviske tonen, kombinert med litt «Berlin-feeling» og små elementer av friere innslag, som preger platen. Men mitt problem med bandet er at de ikke forteller meg noen gode historier gjennom de sju sporene. Det er fint spilt, særlig liker jeg Kästers trompet- og flugelhornspill og Römers pianospill, og trommeslager Duit leverer noen fine innspill som frisker litt opp i det hele. Særlig synes jeg det fungerer i tredjesporet «Da smuss sein». Men det blir til tider veldig innadvendt uten at jeg som fremdeles befinner meg på utsiden, helt finner ut av det. Men det er vel bare å komme seg på bar, så vil jeg forstå alt sammen.
Jan Granlie
Richard Köster (tp, flh), Damian Dalla Torre (ts), Felix Römer (p), Marc Mezgolits (b), Valentin Duit (dr)
