Gitaristen, saksofonisten, trommeslageren med mye mer, canadiske Colin Fisher, har vært en markant størrelse i det canadiske eksperimentelle musikkmiljøet i mange år. Han har lenge vært en musiker som har oppsøkt utfordringer, og han har vært å høre med relativt frittgående musikere som Jaime Branch, Joe McPhee, William Parker, Laraaji, Gerry Hemmingway, Fred Frith, Anthony Braxton og mange flere.
Hans nye utgivelse, Suns of the Heart er en oppfølger av Reflections of the Invisible World og det forrige albumet V le Pape. Ifølge presseskrivet ble Suns of the Heart skapt som en del av prosessen med å bygge videre på å dokumentere hans live solo-spill, og utvide den i løpet av tre plater med ideer han kunne fullføre i studio. På den nye platen har han fått med sin gode venn David Psutka, som ga ut Reflections of the Invisible World på hans plateselskap Halocline Trance, for å konstruere og produsere prosjektet.
Konseptet for albumet var å dekonstruere Fishers live-prosess og bruke en studiosamplingmetodikk fra hiphop for å etablere grunnleggende lag for hvert spor. Fisher mente Psutka var den perfekte partneren for dette arbeidet med tanke på hans lange historie med elektronisk musikk, så vel som hans takknemlighet for interessante konseptuelle ideer. Psutka ble mer eller mindre en medkomponist på noen få spor og var en uunnværlig kraft i å konstruere dette prosjektet. Sammen samplet de forskjellige lyder, teksturer, tilfeldige lyder fra Fisher på forskjellige instrumenter, deretter rekonstruerte Psutkas resultatet og bygde komposisjoner på toppen av dem.
Vi får seks musikalske «strekk», som kan minne mye om den musikken man kan høre på Punkt-festivalen eller på deres utgivelser. Men her er det i hovedsak kun to personer som er involvert. Det er mye elektronikk bak gitarspillet, som har en litt skarp «rockelyd», men hvor vi kan kjenne igjen flere av dagens mer eksperimentelle gitarister, samtidig som jeg har en mistanke om at Fisher har lyttet mye til en ung John McLaughlin og Jimi Hendrix flere, samtidig som jeg får en følelse av at han også har lyttet en del til Terje Rypdal.
De seks sporene er varierte, samtidig som de henger sammen som et slags verk. I andresporet, «Deus Absconditus», er gitarspillet i flere «lag», før en relativt manipulert tenorsaksofon kommer inn før gitarene igjen tar over i flere lag, hvor de øverste er relativt rocka, mens vi lenger nede i lydbildet finner adskillig «streitere» spill.
Musikken er hele veien eksperimentell, men garantert ganske spennende for gitarister som vil utforske bruken av instrumentet. For her får vi en relativt original og spennende måte å benytte gitarene, samtidig som det elektroniske er med å støtte opp om gitarspillet.
Hele veien er dette spennende og interessant gitarmusikk. Men det er nok mest spennende gor gitar-nerdene. De forskjellige sporene henger fint sammen og er varierte, samtidig som de forteller historier. Og når de to avslutter med den rolige «Illuminato Matutina», har vi fått servert en god stund med musikk basert rundt det spennende gitarspillet til Fisher, med god assistanse av produsent David Psutka.
Jan Granlie
Colin Fisher (guitars, tenor saxophone, various instruments, composer), David Psutka (producer, engineer, co-composer)
