Det lyriske og melankolske i pianisten Colin Vallons komposisjoner, så vel som trioens samspill, kan nok virke positivt på mange av ECM-tilhengerne på hans nye plate Samares. Deres forrige utgivelse, Dance (ECM) fikk mye positiv omtale, og det er ikke tvil om at Vallon, bassisten Patrice Moret og trommeslageren Julian Sartorius treffer en nerve hos de som er tilhengere av den «typiske» ECM-jazzen fra de senere årene.
Innspillingen er gjort i Auditorio Stelio Molo RSI i Lugano, et sted Manfred Eicher og ECM liker å benytte etter at Jan Erik Kongshaug forlot spakene i Rainbow Studio i Oslo for noen år siden. Besøket i Lugano ble gjennomført i juni og juli 2023, og det er ingen tvil om at studioet i Lugano og trioen til Colin Vallon trives godt i lag.
Vi får ni komposisjoner av Vallon, hvor han på sitt vanlige og lyriske vis tar oss med ut på en reise i en natur preget av ro og harmoni. Og fra de åpner med den korte «Racine» og til de runder av med «Brin» er dette meditativ og vakker pianotriomusikk vi, etter hvert, har hørt blant annet hos norske Tord Gustafsen Trio. Men forskjellen, synes jeg, er at Vallon og hans medmusikanter tar det enda mer ned enn den norske trioen.
For meg blir dette egentlig i meste laget av melankoli, meditasjon og lyrisk behandling av tangentene. Vi som er vant til, og som liker, at musikerne svetter godt under konsertene og at vi opplever at musikerne gir alt, dukker det nok ikke opp en eneste svetteperle i musikken vi får på Samares. De ni komposisjonene er vakre og velspilte, men av og til savner jeg noen brudd i temperaturen, selv om noen av låtene går i dur og gir et litt friskere bilde.
Dette er triomusikk alle kan akseptere, og hele vegen glir det fint av gårde uten et eneste skjær i sjøen. Her er det sol og sommer, og jeg føler nesten at jeg sitter på dekk på en seilbåt i solgangsbris og det varmer godt i kroppen mens vi duver av gårde mot solnedgangen. Og det kan være god musikk å ha med seg i denne kalde tiden hvor kulda biter i øreflippene og man kan lengte til et varmere sted.
De tre musikerne passer godt til hverandre, og både Moret og Sartorius leverer fint spill, som fungerer ytterst delikat sammen med Vallons relativt enkle, neddempede og lyriske pianospill.
Jan Granlie
Colin Vallon (piano), Patrice Moret (double bass), Julian Sartorius (drums)
