Fra tid til annen kan man lure litt på hvorfor musikk blir utgitt på plate. Da jeg lyttet på de to platene til Cornelius Cardew og London Experimental Ensemble første gangen, forsto jeg vel egentlig ingenting. Men jeg hadde en viss anelse om hvor dette bar, siden den legendariske komponisten Cornelius Cardew er opphavsmann. Han var i sin tid assistent for Karlheinz Stockhausen, og fremførte etter hvert også verker av John Cage og David Tudor, noe som førte han over i en periode med post-Schönberg-inspirasjoner, og han introduserte amerikanske komponister som Morton Feldman, La Monte Young, Earle Brown, Christian Wolf og Cage til det britiske publikum.
I 1966 ble han med i den eksperimentelle gruppen AMM som cellist og pianist, og han underviste i eksperimentell musikk ved Londons Morley College, samtidig som han var med i The Scratch Orchestra, sammen med Howard Skempton og Michael Parsons.
Han var sterkt politisk engasjert, og erklærte seg tidlig som marxist-maoist, og dette engasjementet tok han ofte med seg inn i musikken.
Han døde den 13. desember 1981 i forbindelse med en biljakt i nærheten av hjemmet i Leyton, London.
I fjor bestemte London Experimental Ensemble, et stort og ytterst eksperimentelt orkester seg for å gjøre Carlews komposisjon «Treatise» (avhandling på norsk), et stykke musikk som Carlew skrev i perioden 1963-1967. Verket består av 193 sider med grafisk partitur, og historien forteller at da Carlew var ferdig med komposisjonsarbeidet, hadde han utviklet seg i en helt annen retning musikalsk, og la verket til side.
Det er gitaristen og produsenten Ed Pettersen som står for utgivelsen av verket. Han tilbragte omtrent ett år i London fra 2016 til 2017, og innspillingen er gjort i stor takknemlighet til han.
Vi får to deler, «Part 1» og «Part 2», på hver sin CD, og innspillingen er gjort den 28. januar 2017. Og jeg må innrømme at etter å ha hørt gjennom verket noen ganger, blir jeg fascinert av det jeg har får høre.
Dette er ikke musikk man vanligvis setter seg ned for å høre, men etter å ha lyttet litt, så blir man på mange måter «fanget» av komposisjonene (eller hva man skal kalle det). De trekker deg inn i seg, og åpner opp helt nye veier inn i den delen av hjerne man bruker til å lytte, være kreativ og hvor følelsesregisteret befinner seg.
Det er ingen knagger av tidligere preferanser å henge musikk på, bortsett fra at man kjenner instrumentene og «gangen» i det, og hvordan denne gjengen har klart å skape noe som helst ut fra Carlews grafiske partitur, er nesten uforståelig.
Men etter hvert som verket skrider fram, føler man seg «på lag» både med musikerne og komponisten, og man setter seg rolig tilbake og nyter det som foregår.
Men selvsagt skulle man vært tilstede og hørt dette i levende live og, ikke minst, fysisk. Det blir ikke det samme å høre det på CDer eller se utdrag på YouTube.
Men har man blitt litt klokere av å høre dette verket? Det vet jeg ikke, men jeg er overbevist om at London Experimental Ensemble har åpnet opp et nytt rom i min lille hjerne, som jeg må utforske mer. Men å spille denne musikken på fest eller når man har sin kjære til middag, tror jeg ikke det vil komme noe godt ut av!
Jan Granlie
Carole Finer (cumbus, obj), Elo Masing (vio), Antonio Acunzo (p, b), Olie Brice (b), John Eyles (s), Tony Hardie-Bick (p), Ken Ikeda (synth), Daniel Kordik (synth), Edward Lucas (tb), Keisuke Matsui (g), NO Moore (g), Jordan Muscatello (b), Ed Pettersen (g)
