Pianisten og orkesterlederen Petter Dalane er, uten tvil, Norges ledende jam-konge. Han inviterer hele tiden til musikalsk «galskap med løs jakke», både på klubber og festivaler. Han driver, blant mye annet, sitt Cosmic Swing Orchestra, og dette er, så vidt jeg har oversikt over, bandets andre utgivelse etter Cosmic Swing Orchestra som kom i 2022.
I bandet har han samlet 12 gode, musikalske, relativt unge venner, de fleste, om ikkje alle, med bakgrunn frå «jazzlinja» i Trondheim. Og i denne utgaven av bandet finner vi, ved siden av Dalane, Petter Dalane på piano, rhodes og klarinett, vokalisten Sara Fjeldvær, bassistene Alexander Riris og Kertu Aer, trommeslageren Bjørn André Syverinsen, altsaksofonisten, klarinettisten og fløytisten Aksel Rønning, tenor- og sopransaksofonisten og klarinettisten Erlend Vangen Kongtorp, tenorsaksofonisten Zakarias Meyer Øverli, barytonsaksofonisten og bassklarinettisten Jenny Frøysa, trompetistene Øyvind Mathisen og Ola Lømo Ellingsen, Even Brodwall på franskhorn og wagnertuba og trombonisten Jørgen Bjelkerud.
Vi får servert seks komposisjoner, hvorav tre er laget av Dalane, en av dem med tekst av Sara Fjeldvær, to av Øyvind Mathisen, med tekster av Dalane og en av Jørgen Bjelkerud. Platen er tatt opp på forskjellige konserter gjennom 2023, og det er vel ingen tvil om at dette relativt store orkesteret er et klubb-prosjekt.
Dette er blitt en party-plate for folk som liker storband. Og selv om besetningen i Cosmic-bandet ikke er i full storbandbesetning, så fungerer det fint for selskapeligheter hvor det skal «tråkkes trinn» med høy «sigar»-føring. Og det er litt for typisk at lyden ikke hele vegen er like god i disse konsertopptakene, slik at jeg synes den ellers fine vokalen til Fjeldvær ikke kommer godt nok fram innimellom.
Cosmic-bandet kan gjerne sammenlignes litt med Sun Ra Arkestra i de friere sekvensene, eller der hvor swingjazzen møter det moderne. Men jeg synes egentlig ikke de helt klarer å nå opp til den utenomjordiske Sol-guden.
I flere av låtene wer de innom flere kjente standardlåter, som i Mathisens «Fat Moonkey», hvor jeg gjenkjenner Duke Ellingtons «Mood Indigo», men hvor bandet snor seg fint unna plagiatbeskyldningene. Her innbyr Fjeldværs vokal til nok en farget drink, og Dalanes «Green Then Blue», er kanskje den låten som nærmer seg Sun Ra mest, særlig i Dalanes el.pianointro over et drivende og fint komp, og her liker jeg spesielt godt Fjeldværs vokal.
Bjelkeruds «Sørgemarsj» er en komposisjon ingen ville ha blitt overrasket over om noen hadde insistert på at den var laget av Duke Ellington, for det er mye som tyder på at den utmerkede trombonisten har ei røys av Ellington-plater han har latt seg inspirere av, mens Mathisens «Kooky» starter tøft med Frøysas fine barytonsaksofon, og legger opp til en fin groove, som godt kan sammenlignes med noe Charles Mingus kunne ha laget. Dette er kanskje den låten som groover mest på platen, men jeg hadde ønsket meg enda mer «trøkk i avtrekkeren» her, selv om det fungerer fint med Fjeldværs vokal over bandet som koker mer og mer utover i låta. Og Bjelkeruds trombonesolo kunne sluppet han rett inn i Mingus-bandet sammen med Jimmy Knepper og tett på Julian Priester mens han spilte med John Coltrane.
Så avrunder de denne plata med Dalanes «Two is One», en ballade-lignende komosisjon, som kan minne litt om det Chick Corea gjorde med Return To Forever, særlig i starten, før hele bandet kommer inn.
Som du sikkert allerede har oppdaget, så er det mange sammenligninger som dukker opp i disse låtene. Det kan være en styrke, men samtidig en svakhet. En styrke fordi flere av låtene nesten kan sammenlignes med noe man har hørt tidligere, og en svakhet fordi musikken dermed ikke blir så original. Det originale er i første rekke de utmerkede musikerne som er med i bandet. Og da trekker jeg mer enn gjerne fram trombonespillet til Bjelkerud, vakalen til Kjeldvær, bass-spillet til Riris, i de tre låtene han medvirker, og de fleste av blåserne. Og barytonintroen til Frøysa er fet og tøff.
Men la ikke denne gamle, surmagede anmelderen forhindre deg fra å gå på konsert med dette bandet. For jeg er overbevist om at en kveld med Cosmic Swing Orchestra er adskillig mer «utagerende» enn det vi får servert her. Petter Dalane er ikke «festgeneralen» for ingenting.
Jan Granlie
Petter Dalane (piano, rhodes, clarinet), Sara Fjeldvær (vocals), Alexander Riris (double bass), Kertu Aer (double bass), Bjørn André Syverinsen (drums), Aksel Rønning (alto saxophone, clarinet, flute), Erlend Vangen Kongtorp (tenor saxophone, soprano saxophone, clarinet), Zakarias Meyer Øverli (tenor saxophone, throat singing), Jenny Frøysa (baritone saxophone, bass clarinet), Øyvind Mathisen (trumpet), Ola Lømo Ellingsen (trumpet), Even Brodwall – french horn, wagner tuba), Jørgen Bjelkerud (trombone)
